INSPIRERT AV BARNA: I barneboken «Den magiske pappesken» har Kristin Bortolotti tegnet barna Natasha (4) og Leo (6).
INSPIRERT AV BARNA: I barneboken «Den magiske pappesken» har Kristin Bortolotti tegnet barna Natasha (4) og Leo (6). Foto: Mattis Sandblad

Kristin fra Cæsar gir ut barnebok inspirert av sønnens autisme

Publisert: Oppdatert: 06.04.18 13:57

Del saken på:

Lenken er kopiert
BOK

Det er 20 år siden Kristin Bortolotti (tidligere Frogner) ble rikskjendis som Hotel Cæsar-Charlotte. Nå gir hun ut barnebok sterkt inspirert av datteren Natasha (4) og sønnen Leo (6) som har autisme og ble spådd et liv uten fantasi.

VG beklager: «I dagens papiravis fikk denne saken tittelen «Holdt sønnens autisme skjult» - noe som fremstår feil. Det er riktig at Kristin Bortolotti holdt diagnosen for seg selv i starten, men dette hadde ingenting med at hun ville holde det skjult for andre. Derimot ønsker hun mer åpenhet rundt temaet. Vi beklager dette.»

– Etter en lengre utredning, fikk jeg beskjed av spesialister om at Leo trolig ikke kom til å utvikle fantasi. Det var en veldig brutal beskjed å få, forteller Kristin Bortolotti (40).

Bortolotti, ja. Det er en lang historie. Den starter kanskje med at Kristin, som oftest kalt Cæsar-Kristin, stakk fra Norge, delvis for å unngå den intense Cæsar-oppmerksomheten og mest for å gå på kunstskole i Firenze i Italia. Her ble hun i fire år og utdannet seg til skulptør. Dette tok henne etterhvert videre til New York og en såkalt artist in residence-posisjon.

Husker du? Prøvde seg som popartist

Giftet seg i luftballong

Så, i 2011, treffer hun meksikansk-italienske Jorge Bortolotti og forelsker seg pladask.

– Etter bare tre måneder giftet vi oss i en grønn luftballong. Jeg var nok litt naiv, men der og da var det fantastisk. Samme år fikk vi Leo, og ikke lenge etterpå kom Natasha, forteller Kristin som flyttet hjem til Norge med barna da de var henholdsvis to år og to måneder. Uten mannen.

– Ja, det var tøft. Vi kom hjem til Asker og Norge midt på vinteren, uten barnehageplass - og samtidig begynte jeg å skjønne at Leo viste tegn på avvikende utvikling. Det kom for eksempel ikke noe språk, forteller Kristin.

Hun googlet seg frem til at han viste tegn på autisme og oppsøkte flere barneleger som avviste dette. Kristin trodde heller ikke på det.

Men en dag sønnen leker med en tom fyrstikkeske, staver han ordet «hjelpestikker» helt perfekt. Han er 2,5 år og har aldri sagt et ord før.

– Da skjønte jeg at han er annerledes. Det gikk ikke lang tid før han fikk et vedtak fra PPT, som ga ham rett på umiddelbar spesialpedagogisk hjelp. Jeg er fortsatt opprørt over at det tok hele åtte måneder før vedtaket trådde i kraft. Åtte måneder i et småbarnsliv er lang tid.

Ble deprimert

Sønnen Leo fikk diagnosen autisme - og Kristin fikk beskjeden om at han nok ikke ville utvikle fantasi.

– Det var det eneste jeg tenkte på - og jeg hang meg opp i de dårlige og utdaterte definisjonene av autisme. Jeg ble deprimert og hadde hendene fulle. Men etterhvert begynte jeg å bearbeide sorgen ved å tegne. Tegning har vært en form for selvhjelp som jeg har brukt helt siden jeg var liten selv og hadde mareritt.

Hun tegnet på kjøkkengulvet - ofte på nettene når barna sov. For ellers gikk all hennes tid til barna, og aller mest til storebror Leo.

Holdt sønnens diagnose for seg selv

– Han vet ikke hva som er farlig, han ser ikke konsekvensene av det han gjør - og kan for eksempel bare løpe rett ut i veien eller i havet. Jeg klarer stort sett å beholde i roen i vanskelige situasjoner, men det er klart det har sin pris å undertrykke egne følelser over lengre tid, sier Kristin som lenge holdt sønnens diagnose for seg selv.

Flere forfattere om autisme: Olaug Nilssen: Er livet mitt godt?

– I begynnelsen slukte jeg bøker om barn som mistet autismediagnosen sin, og håpet at dette også skulle skje med Leo. Nå er jeg mer opptatt av å finne en god måte å leve med autisme. Det er viktig å ikke prøve å gjøre han til noe annet enn det han er. Nå ønsker jeg å dele våre erfaringer for å få mer bevissthet, kunnskap og åpenhet rundt autisme. Det har vært en lettelse, og vi har møtt mye forståelse. Etter at han begynte på skolen, har
han hatt en oppblomstring. Han får veldig bra oppfølging nå, sier Kristin.

Lillesøster Natasha kaller gjerne Leo for «rampete», og mor Kristin tenker at det nok er lett for andre barn å tenke sånn.

– Han kan jo rive i stykker tegningene hennes eller andre ting, og hvis jeg forklarer adferden med at han har autisme, så kan hun spørre: Kan ikke jeg også få autisme? Hun kan nok bli litt oppgitt over ham, men er også til enorm støtte.

Tegnet barna i barneboken

Det er Natasha på fire år og Leo på seks Kristin har tegnet i boken «Den magiske pappesken» - som ble antatt av Norges største forlag, Cappelen Damm, bare to dager etter at hun sendte inn manus.

– Jeg trodde de tullet med meg da de ringte. Det startet jo egentlig bare med noen tegninger i min egen fornektelsefase. Men etterhvert skjønte jeg at det var en bok som i utgangspunktet er en kjærlighetserklæring til fantasien, inspirert av Leo og Natasha. Men det er også er blitt en kjærlighetserklæring til verden rundt oss, forklarer Kristin, som med lettelse kan si i dag:

– Og vet du hva: Leo har masse fantasi. Han og søsteren kan leke klassisk fantasilek, han er flink til å tegne - og nå har han tegnet egne tegninger med sin vri på «Den magiske pappesken» som er litt mer actionpreget enn originalen. Jeg tror det er viktig å si at ingen kan spå fremtiden, og selv om man får diagnosen autisme - er det ikke gitt at man hverken blir Einstein eller evig hjelpetrengende. Man skal selvsagt akseptere diagnosen, men ikke redusere barnet til «kun sin diagnose».

– Ble stalket etter Cæsar

Det er gått 20 år siden hun selv ble redusert til Cæsar-Kristin. Hun spilte i såpeserien i glansdagene - og på det meste kunne enkeltepisoder bli sett av opp i 800.000 seere.

Bakgrunn: Aller siste farvel med «Hotel Cæsar»

– Forsatt kan jeg merke at folk kikker og kobler meg til Cæsar, det er jo rart. Jeg har mange gode minner fra den tiden, men å bli eksponert på den måten har også sin pris. Jeg hadde blant annet flere stalkers, og jeg måtte politianmelde flere episoder. For meg var det viktig og deilig å bo utenfor Norge, det var deilig å ikke være Cæsar-Kristin, smiler hun.