Djevelsk god! Hanya Yanagihara tilbake etter «Et lite liv»
Forfatteren av braksuksessen «Et lite liv» er tilbake med en ny oppslukende roman. Denne gang skriver Hanya Yanagihara om en fortid som aldri fantes og en fremtid til å grøsse av.
Mange husker sikkert mursteinsromanen «Et lite liv» fra 2015. Boken som ble kortlistet til Bookerprisen, vant Book of the Year i England – og har solgt i mer enn to millioner eksemplarer.
Selv om jeg likte boken godt, vet jeg at den for andre ble for sterk kost. Enkelte kalte den lidelsesporno.
Sjekk VGs anmeldelse her: «Det sterkeste jeg har lest på lang tid»
Årets roman, «Til paradis», er en enda mer omfangsrik og ambisiøs fortelling, eller rettere sagt, fortellinger. Boken består av tre deler, hver av dem lange som en middels roman, og utspiller seg i New York med hundre års mellomrom.
Det begynner i 1893. I den såkalte Fristaten, bestående av New York og omkringliggende områder, er likekjønnet ekteskap akseptert og grunnlovsfestet.
Denne første fortellingen, som i likhet med de påfølgende historiene har et fasjonabelt hus ved Washington Square Park som omdreiningspunkt, er en klassisk kjærlighetshistorie om å stå i spagaten mellom trygghet og lidenskap.
Vi møter David Bingham, den eldste arvingen i et bankdynasti. Skal han velge det arrangerte ekteskapet med den eldre, snille og velstående Charles Griffith eller bli arveløs og satse alt på at den fattige musikklæreren Edvard Bishop virkelig elsker ham og ikke bare er ute etter pengene hans?
I 1993 er David Bingham tilbake igjen. Men bare i navnet. I denne utgaven er han fra Hawaii og jobber som advokatsekretær. Han innleder et forhold til sjefen, den langt eldre Charles Griffith, som nå bor i huset ved Washington Square.
Vi er midt under Aidsepidemien og igjen handler det om homofil kjærlighet, men også om USAs kolonialisering av Hawaii og spørsmål om identitet og rase.
Jon Fosse kan vinne en av verdens største litteraturpriser
I den siste og lengste «romanen i romanen», har USA blitt et dystopisk mareritt.
Etter tiår med stadig hyppigere pandemier, er landet i 2093 forvandlet til en totalitær stat og New York er ikke til å kjenne igjen. Byen er delt inn i soner, internett er forbudt, Central Park er jevnet med jorden og borgerne overvåkes av flygende dronefluer.
Kvinnen Charlie, barnebarnet til den berømte forskeren Charles Griffith – samme navn, annen Charles – forsøker å navigere i denne miserable fremtidsvisjonen.
Dette er djevelsk god lesning og et høydepunkt i romanen.
Yanagihara skal ha begynt å skrive om viruspandemier før covid satte verden på hodet, men sett i lys av Kinas hardhendte håndtering og totalitære maktbruk, fremstår ikke den grimme fremtidsvisjonen som helt usannsynlig lenger.
«Til paradis» er en oppslukende, intens, til tider for omstendelig, men like fullt inspirerende og tankevekkende leseropplevelse.
Yanagihara forener elementer fra Henry James' kortroman «Washington Square» med fanfiction og dystopier à la «1984». Romanen har delt kritikere og lesere i to leire: Er det et makkverk eller et mesterverk? Selv er jeg tilbøyelig til å helle mot det siste, også i Guro Dimmens kompetente oversettelse.
Sikkert er det at Yanagihara har skrevet en visjonær bok som utfordrer, provoserer og spenner opp det helt store lerretet. Hun forsøker å si noe om USAs fortid og fremtid, om menneskelig lengsel, skyld, skam og drømmer om en lysere fremtid. Og et sted der fremme, nesten umulig å gripe, venter den enkeltes versjon av paradis.
Anmeldt av: Gabriel Michael Vosgraff Moro
