EKTESKAPSDRAMA: Karin Fossum plasserer seg med «Formørkelsen» midt i krimsjangeren «domestic noir» - om giftige, gjerne ekteskapelige forhold.
EKTESKAPSDRAMA: Karin Fossum plasserer seg med «Formørkelsen» midt i krimsjangeren «domestic noir» - om giftige, gjerne ekteskapelige forhold. Foto: Arild Sønstrød

Bokanmeldelse: Karin Fossum: «Formørkelsen»

BOK

Karin Fossum har skrevet et slags norsk svar på Gillian Flynns «Flink Pike». «Formørkelsen» er historien om ekteskapets skyggesider.

Publisert: Oppdatert: 07.08.18 13:04

Og med dette plasserer Fossum seg midt i det som regnes som en av de mestselgende krimsjangerne for tiden: domestic noir. Her handler det om giftige forhold og særlig kvinnens opplevelse av at samlivet har blitt til noe mørkt og farlig som kan ødelegge alt det man elsker.

Da en en gutt på femten måneder faller i døden fra en hotellveranda, må Konrad Sejer og Jacob Skarre forsøke å finne ut hva som har skjedd. Begge foreldrene var til stede da det hendte, og begge skylder på hverandre. Hvem forteller sannheten, og hva ligger bak denne ufattelige tragedien?

«Formørkelsen» er delt opp i tre akter som setter søkelys på forbrytelsens konsekvens. Vi følger ekteparet Sylvi og Miele i tiden etter sønnens dødsfall. Fossum skildrer hva de må gjennom for å forsøke å overleve. Forut for dødsfallet hadde de bestemt seg for å skilles, og begge opplever at den andre er etter dem og vil dem vondt, og at skyggene, som trer frem fra mørket, blir vanskelige å hanskes med.

Rent litterært har boken flere glimrende og tankevekkende passasjer. Fossum er dyktig på å skildre store, mektige følelser med få, treffende og poetiske ord. Hennes evne til å skildre menneskelige skjebner på en troverdig og dyptpløyende måte, er tydelig i denne boken også. Hun faller aldri for fristelsen til å overdramatisere eller kaste inn heftige virkemidler. Bokens anslag rommer mer enn nok ubehag og dramatikk til å trekke leseren inn i karakterenes mørke rom, og vi leser videre selv om vi egentlig ikke vet om vi greier.

Det er likevel ikke den samme gjennomgående nerven i denne boken som i Fossums forrige, fabelaktige roman, «Hviskeren». Noe av hovedårsaken ligger i at oppbyggingen av plottet, og løsningen, er noe forutsigbart. Det finnes riktignok en liten ubehagelig overraskelse da alt blir nøstet opp mot slutten av boken, men denne ligger innenfor det man hadde tenkt seg til.

Sejer og Skarre settes etterhvert ut på sidelinjen. Selv om dette er et relasjonsdrama, hvor Miele og Sylvis versjoner har forrang, er det et savn at Sejers jakt på rettferdighet for den lille gutten, mister puls midtveis i historien. Bokens aller siste scene er imidlertid av beste «Fossumske» merke, både forsonende og vond på samme tid.

«Formørkelsen» setter søkelys på kjærlighet og eiertrang og forsøker å si noe om hvem man blir i relasjon til andre mennesker. Særlig setter den fokus på de mørke sidene ved samlivsbrudd, hvor begge parter kjemper for sin sannhet og versjon av opplevelsene. I likhet med flere av Fossums tidligere bøker står også forholdet mellom barn og foreldre sentralt, og historien utforsker spesielt farsrollen og hvordan denne blir utsatt for fordommer, overtramp og press.

«Formørkelsen» viser en krimforfatter som tar pulsen på tiden, og som fortsatt har mye viktig på hjertet i et forfatterskap det er umulig å se bort fra.

Anmeldt av: Elin Brend Bjørhei

Her kan du lese mer om