Bokanmeldelse: Fjorårets beste svenske roman er stor skrivekunst

Vinneren av den svenske Augustprisen har skrevet en vakker og engasjerende roman om minner, vennskap og kjærlighet som en gang var.

Minner står sentralt i de fleste forfatteres arbeid.

I Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid» er det en madeleinekake dyppet i lindeblomst-te som vekker fortiden til live. I Ia Genbergs «Detaljene» er det feberfantasier ved 38 grader.

Romanen ble en av fjorårets mest kritikerroste i Sverige og mottok den høythengende Augusprisen. Den er så langt solgt til hele 26 land.

Etter å ha lest den norske oversettelsen, er det vanskelig å være uenig:

«Detaljene» er intet mindre enn et nydelig stykke skrivekunst som ikke vil eller trenger å brøle for å bli hørt.

Boken er bygget opp av fire portretter av mennesker som har formet jeg-fortellerens liv, men ikke lenger er en del av det.

Først ut er ekskjæresten Johanna, fortellerens store kjærlighet da hun var i slutten av 20-årene på midten av 1990-tallet. Kyss og litteratur preger forholdet, men klasse og sosial bakgrunn skaper en stadig større kløft og maktubalanse.

Senere blir den ambisiøse Johanna en kjent offentlig person, mens jeg-fortelleren legger sin egen skriving på hylla.

I det neste portrettet handler det om venninnen Niki fra noen år tidligere. Hun er et grenseløst rotehode, et totalt kaos av følelser og temperament: «Hun var bare «helt sprø», noe som tidlig på nittitallet passerte som diagnose så godt som noe.»

Også Niki forsvinner, og avslutningen på vennskapet kommer like brått som det startet.

I det tredje avsnittet handler det om det korte, lidenskapelige forholdet med danseren Alejandro.

Han fortryller publikum i Stockholm med sitt scenetekke i bandet Zomby Woof rundt millenniumskiftet. Han er alltid i bevegelse, på vei bort, men etterlater seg bokstavelig talt noe varig i henne.

I det siste portrettet møter leseren fortellerens egen mor, norskættede Birgitte. Hun ble psykisk skadet allerede som ung og kom seg aldri ut av engstelsen og depresjonens grep. Som det så talende står:

«Og som de fleste vet, hadde den som fant på uttrykket «det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere» aldri møtt et voldtektsoffer.»

Ta den, Friedrich Nietzsche!

Til sammen danner disse portrettene også et bilde av hvem jeg-fortelleren var og er, hvordan mennesker som ikke lenger tar del i livet hennes likevel finnes i henne. Eller som det så vakkert står skrevet:

«Vi lever så mange liv inne i livet vårt, mindre liv med mennesker som kommer og går, venner som forsvinner, barn som vokser opp, og jeg forstår aldri hvilket av livene mine som er selve rammen.»

Genberg skriver med stor presisjon og ja, detaljrikdom. Det er et sug av nødvendighet i denne romanen som drar leseren med seg.

Interessant er det, dessuten, hvordan forfatteren får frem den teknologiske utviklingen som har preget måten vi kommuniserer på, fra slutten av 1980-tallet og frem til mobiltelefoner og e-poster ble en selvfølgelighet.

Av de fire menneskene som skildres inngående i «Detaljene», vil Niki være den som blir værende hos meg lengst og som jeg ble mest nysgjerrig på.

Skulle jeg kritisere boken for noe, måtte det nesten bli at jeg skulle ønske det var flere portretter, men det er en innvending som antagelig faller på sin egen urimelighet.

Anmeldt av: Gabriel Michael Vosgraff Moro