Johann Olav Koss-biografi: Selvskryt forkledd som livsfilosofi
Boken om Johann Olav Koss’ idrettskarriere og humanitære innsats skjemmes av et kunstig, klisjéfylt og patosbefengt språk.
Det er jo egentlig ikke mulig å mislike Johann Olav Koss. En av våre fremste idrettsmenn gjennom tidene, med en skøytekarriere som ble avsluttet med tre gull under vinter-OL på Lillehammer i 1994. Senere har Koss gjort en formidabel humanitær innsats gjennom først Olympic Aid og senere organisasjonen Right To Play.
Det er klart at en slik historie fortjener sin bok.
Bare så fryktelig synd at dette er det dårligste litterære produktet jeg har lest på svært lenge, utgitt av et ledende norsk forlag.
Fortellingen om Johann Olav Koss’ suksess som sosial entreprenør har vært merkelig underspilt i norsk offentlighet. Hans tanker om hvordan man gjennom lek og idrett skal utvikle gode rollemodeller og legge grunnlaget for å forstå viktigheten av regler og rettferdighet er på ingen måte uinteressante.
Særlig Right To Play må sies å ha vært en suksess. I pandemiåret 2020 nådde de tolv millioner barn med sitt lavterskeltilbud, skal vi tro grunnleggeren.
Men den kanadiske forfatteren Kyla Pearson kjenner åpenbart ingen nedre grense for hvilke klisjeer hun kan sette på trykk. Og ingen øvre grense for hvor mye patos det er mulig å pumpe inn i en tekst.
For bare å ta noen tilfeldige eksempler, hentet fra Koss’ opplevelser under OL i 1994:
«Hvert hår på kroppen sto i giv akt», kan vi lese, før han senere beveget seg ut «på Vikingskipets hellige isflate under den allerede legendariske olympiaden på Lillehammer.»
Her opplevde Johann Olav Koss ifølge forfatteren at: «Folkemengdens tordenbrus ville ha sprengt Richters skala.»
Ada og Andrine med selvbiografisk barnebok: – Vil tøffe opp jentene
Men også som barn har han gjort seg språklig surrealistiske erfaringer. Det første skøyteparet lille Johann fikk til jul var «perfekte i sin imperfeksjon.» Det er likevel ingenting i forhold til hvordan forfatteren oppsummerer at Right To Play har nådd sitt mål og «hevet idrettens og lekens rolle til utviklingsideologienes indre krets.»
Selv ikke en habil oversetter som Henning Kolstad har vært i stand til å redde dette språklige havariet over i et norsk som flyter. Og da har jeg ikke engang nevnt de mange setningene som slett ikke henger sammen.
Johann Olav Koss har flere interessante erfaringer å dele. Jo mer konkret jo bedre.
Det gjelder ikke minst møtene med IOC-pamper som Juan Antonio Samaranch og Jacques Rogge. Maktglade gamlinger som vek unna i det øyeblikk de ble spurt om å forplikte seg og Den internasjonale olympiske komité til et langvarig og forpliktende humanitært engasjement.
Men problemet er altså at det fullstendig kunstige språket denne historien er fortalt i, blir liggende som en ugjennomtrengelig hinne mellom Koss og leseren.
I stedet for å gli på en «hellig isflate» mot en slags meningsfull innsikt, går vi oss fast i en sørpete bakevje av selvskryt forkledd som livsfilosofi.
Resultatet blir liggende et sted midt mellom managementlitteratur og speiderguttmoral. «To viktige momenter av kontekst», for å si det med forfatteren selv.
Anmeldt av: Sindre Hovdenakk
