FORFATTERPAR: Roy Jacobsen har for første gang skrevet en roman sammen med sin kone Anneliese Pitz. Hun kunne et «glemt» skriftspråk som vekket til live en for lengst avdød 90-årings tekst.

FORFATTERPAR: Roy Jacobsen har for første gang skrevet en roman sammen med sin kone Anneliese Pitz. Hun kunne et «glemt» skriftspråk som vekket til live en for lengst avdød 90-årings tekst. Foto: Kyrre Lien

Du og du for en historie: Bokanmeldelse: Roy Jacobsen og Anneliese Pitz: «Mannen som elsket Sibir»

VG:s terninger viser 5 prikker

Snakk om å overraske. Roy Jacobsen har reist til Sibir, hatt sin kone Anneliese Pitz som medforfatter og dykket inn i sommerfugler, men også jakt, rovdyr, fugleliv og urfolks isolerte landskap.

Eller er det nettopp noe man forventer av en forfatter som er både nerd og perfeksjonist i detaljer? Han har skrevet om fattigdom og drabantbyer, småbruk og fiske, om folk som har kultur og tradisjoner i fingerspissene.

Uansett, «Mannen som elsket Sibir» er en roman fra en fordums verden og med et enormt sug i fortellingen.

Det startet med at Roy Jacobsen fikk et erindringsverk i hende av sommerfuglsamler Fritz Dörries (90). Dette hadde Dörries skrevet i Hamburg under 2. verdenskrig, i tre eksemplarer, til sine tre døtre. Her forteller Dörries om sine år i Øst-Sibir, som sommerfuglsamler, forsker, jeger og oppdager på slutten av 1800-tallet.

Hele Dörries-familien var dypt forankret i entomologi – læren om insekter - og unge Fritz ble fjetret som fireåring ved synet av Parnassius nomion, en tegnet sommerfugl som bare fantes i Sibir.

Så 25 år gammel gikk Dörries til fots gjennom et Japan i krig og seilte til Øst-Sibir, kartla Suifun, områder rundt Ussur og bielver, streifet øst og sør for Bajkal, langs grenser og gjennom fjell.

Han ble i 22 år ...

les også

Anne B. Ragde rammet av hjerneslag

Han skapte store samlinger av ukjente dyr og planter, tusenvis av redskaper, våpen og husholdningsutstyr fra folkeslag i Øst-Asia, pattedyr, fugler, slanger – som ble kjøpt opp av museer og institutter i mange land. Han fanget og preparerte 61.000 sommerfugler, 275 var nye arter, videre 42.000 biller, samt over 5500 fugler - og mye mer. Måten han arbeidet på var uortodoks, som handel og frakt av wapiti-hjort til Europa. Han var autodidakt, selvlært, hadde vært soldat, botaniker og gartner, og la ut som insektsamler med herbarier. Men sannelig måtte han bruke gevær, rifler og annet.

Han skisset, tegnet, registrerte. I romanen sier han:

«Den som en gang har hatt en sommerfuglvinge under mikroskopet vil oppdage landskaper som ikke finnes noe annet sted.»

Friluftsmennesker og eventyrere vil trolig bli like forelsket og forhekset av Øst-Sibir som Dörries. Skildringene av møtet med mennesker, kultur og natur er jomfruelig. Den gang hadde verdenskartet hvite flekker. Men Dörries var der og observerte. Og vi snakker om to tiår, der Dörries følger utviklingen i Sibir.

les også

Roy Jacobsen og Anneliese Pitz glemmer aldri det første møtet.

Pluss content

At historien har fascinert den kunnskapssugende Roy Jacobsen er lett å forstå - og takket være hans språkkyndige kone Anneliese Pitz - kunne de to gå sammen om å skrive en roman i en varm prosa, nær insektsliv og dyreliv på taiga og tundra. Med sin egen nyslåtte kjærlighet til Øst-Sibir i bunn.

Det hele startet med at et oldebarn av Dörries, bosatt i Norge, ga erindringene til Jacobsen. Hun skjønte ikke det som sto der, heller ikke Jacobsen, for Dörries brukte Sütterlin, en gotisk håndskrift som tysk skoleverk sluttet å bruke i mellomkrigstiden.

Men dette kunne Anneliese Pitz lese! Hun hadde lært det av sine besteforeldre.

Pitz transkriberte verket, og sammen oversatte Jacobsen og Pitz til norsk. Innholdet framsto dypt fascinerende, og dermed la de to ut på en rekke reiser i Sibir - samtidig som de har gjort research i internasjonale vitenskapelige publikasjoner. Dörries tekst er et fabelaktig reisefølge, hans forelskelse i taiga og tundra, i hard vinter og berusende vår, strålende sol og fargerik høst strømmer gjennom sidene.

les også

– Jeg plukket min mors eiendeler ut av det blodige bilvraket

Pluss content

Jacobsen og Pitz har uttalt at romanformen har gitt frihet til å gjette, tette hull og bygge broer. Det må nok sies at en leser i blant skulle visst om det vi leser er sant eller diktning. Men tonen framstår troverdig - i «jeg»-formen til en 90 år gammel tysk mann i 1942 og med hans egne usedvanlig vakre tegninger.

Du og du for en historie.

Anmeldt av: Guri Hjeltnes

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder