Japansk skjebnesymfoni: Bokanmeldelse: Hideo Yokoyama: «64»

Denne japanske krimboken solgte én million på fem dager da den kom i hjemlandet, men VGs anmelder lar seg ikke rive helt med av det han beskriver som et labyrintisk drama om lojalitet, løgn, intriger og æreskultur.

Det er ikke hver dag man får slengt en over 700 sider lang japansk thriller på bordet. Hideo Yokoyamas bok «64» skal visstnok ha solgt i én million eksemplarer bare de første fem dagene da den kom i hjemlandet, og er på flere måter et særsyn i vårflommen av krim og spenningslitteratur som akkurat nå strømmer inn over landet.

Ikke bare er den «annerledes» i kraft av å komme fra et ganske ukjent krimland sett med norske øyne, den «64» er også en utfordrende og ikke akkurat umiddelbart fengende leseropplevelse til spenningslitteratur å være: Det er en lang, langsom og tidvis langtekkelig bok vi her snakker om.

Fått med deg? Den ultimate bestselgerlista for 2018!

Yoshinotu Mikami er en dyktig etterforsker, som lenge sakte men sikkert var på vei oppover i det lokale politidistriktet. Nå er han imidlertid plassert på det han selv oppfatter som et karrieremessig sidespor, som direktør for presseavdelingen. Det innebærer at det er han som daglig må håndtere den brølende horden av nyhetshungrige og sensasjonslystne journalister. Og på hjemmefronten opplever Mikami og kona sitt eget private mareritt: Den 16 år gamle datteren deres har stukket av, og lar seg ikke oppspore.

Sin største profesjonelle utfordring får Mikami når den nasjonale politidirektøren varsler sin ankomst til distriktet. Det skal blant annet markere at det er gått 14 år siden såkalte 64-saken. Da ble en sju år gammel jente bortført og senere funnet drept, mens gjerningsmannen unnslapp med løsepengene. I den strengt hierarkiske politikulturen er det mange som frykter å tape ansikt hvis besøket ikke kan kalles en suksess, og Yoshinotu Mikami får mye av ansvaret for en vellykket gjennomføring.

Lest? Juritzen-forfatter om Stordalen-oppkjøpet: «Manglende informasjon», «kontraktsbrudd», «pengekrav», «manglende utbetaling» og «tillitsbrudd»

Men når han oppdager et notat som avslører at en lang rekke politiledere har vært medskyldige i å dekke over en fatal feil som ble begått den gang for 14 år siden, må Mikami bestemme seg for hvilke hensyn som skal veie tyngst: Ære eller ærlighet.

Den dramatiske motoren i denne dyptpløyende og svært lange historien er fremstillingen av Mikamis gradvise personlige og profesjonelle sammenbrudd. Samtidig blir den ytre fortellingen om maktkamp og intriger i politisystemet for abstrakt og tåkelagt til at jeg at klarer å mobilisere den helt store interessen. Det hviler en stemning av noe prekært over boken, men det er vanskelig helt å tro på det, i hvert fall sett med vestlige briller.

Som skjebnesymfoni blir «64» for stillestående og repeterende, insisterende men ikke så veldig intens.

Krimlesere som gjerne vil vise frem sin «sofistikerte» smak, vil sikkert bli å se med «64» under armen denne påsken. Hvor mange som faktisk kommer til å lese den helt ut, er imidlertid en annen sak.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk