GIR UT BOK: Gunhild Stordalen (39) gir ut boken «Det store bildet» i morgen - der hun forteller sin historie. Boken er skrevet av Jonas Forsang, som også skrev biografien om hennes ektemann Petter Stordalen. Foto: Hallgeir Vågenes

Les utdrag fra Gunhild Stordalens bok: «Nå dør jeg, kjæresten min. Nå dør jeg.»

Her er et utdrag fra boken «Det store bildet» som kommer tirsdag: Les Gunhild Stordalens sterke historie om hvordan ektemannen Petter Stordalen ble tilkalt to netter på rad under behandlingen av sykdommen hun lider av.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

«Det store bildet. Min historie fortalt til Jonas Forsang» kommer ut på Pilar forlag tirsdag 18. september. Boken er ifølge forlaget historien om «bygdejenta som ble milliardærfrue, om legen som ble dødssyk og kampen hennes for å redde verden, samtidig som hun prøver å redde seg selv.»

De siste årene har Gunhild Stordalen kjempet mot sykdommen systemetisk sklerodermi som hun fikk påvist i 2014. Sykdommen galopperte i vei etter at hun fikk diagnosen: Huden stivnet mer og mer, hun ble dårligere for hver time - og fikk fremskyndet behandling hos eksperter i Nederland.

Gunhild Stordalen til VG: Akkurat nå er det ingen effektiv kur for min sykdom

Her fikk hun stamcellebehandling først én gang, og de første prøvene var positive. Men sommeren 2016 bestemte hun seg for å ta den enorme risikoen og gjennomføre stamcellebehandling for andre gang - som en av svært få personer i verden som hadde gjort det. En tredje gang er utelukket.

I morgen kommer hun med boken «Det store bildet» - der hun forteller sin historie til Pilar-forlegger Jonas Forsang. Til VG har hun sagt at hun vil at boken skal snakke for seg selv.

les også

Gunhild Stordalen om selvbiografien: – Tanken er at boken skal snakke for seg

Her er to utdrag fra boken, det første fra den første runden med stamcellebehandling på slutten av 2014, og det andre fra da hun skjønner at hun har fått tilbakefall høsten 2015:

«Bip.

Jeg var stroppet til sengen.

Plutselig kom alt tilbake til meg. Kulden. De våte omslagene.

Feberen fra kvelden før. Jeg var i Utrecht, jeg hadde fått cellegift, og kroppen min hadde kollapset av behandlingen. Men, jeg var i live.

Jeg så bort på Petter. Han satt og sov i en stol ved siden av sengen.

Håret hans lå i en lokk nedover pannen. Han hadde trukket jakken over seg som en dyne. I det siste hadde ansiktet hans forandret seg. Det var som om det hadde blitt hardere, fått noe tungt over seg, selv når han smilte og tøyset. Det var et nytt alvor i det. Det var et alvor jeg hadde påført ham.

Men nå, da han satt og sov i stolen ved siden av meg, var ansiktet hans bare mykt, som et barns. Han er her, tenkte jeg. Han er her.

Jeg prøvde å åpne munnen, si noe, men jeg klarte ikke. Og så

sovnet jeg. Jeg våknet av at jeg ble trillet inn på behandlingsrommet.

Cellegiften ble på ny koblet på kanylen i armen min. Det var den fjerde og siste behandlingen for å utslette benmargen. Også i dag skulle jeg få de kaninfremstilte antistoffene.

Jeg lå alene på rommet. Rett før jeg ble trillet inn, tok han tak i armen min og klemte den hardt. Den natten, at jeg hadde holdt på å dø, hadde skremt ham.

«Jeg er ikke en av de ti prosentene som dør av dette. Jeg lover deg, det er ikke noen grunn til å være engstelig.»

«Jeg vet da det», sa han, og bøyde seg ned og kysset meg på pannen. Men da han løftet hodet igjen, kunne jeg se det i blikket hans. Han var redd.

I løpet av kvelden ble jeg dårlig igjen. Jeg begynte å fryse, skalv ukontrollert. Klokka 23.09 ringte de Petter og sa at han burde komme, for sikkerhets skyld. Petter satte seg i bilen, kjørte ut. Da han kom, lå jeg der som kvelden før.

Den natten ser jeg bare gjennom hans øyne, for jeg husker nesten ingenting av den. Det eneste jeg husker, var følelsen, et alvor som jeg gjenkjente fra tiden i ambulansetjenesten. Jeg hørte de samme lydene som jeg hadde hørt den gangen, bare at denne gangen kom de fra meg.

Det var lydene til noen som skulle dø. Og jeg kjente det på smertene, visste at det ikke var mulig for kroppen å bære de smertene jeg følte.

«Nå dør jeg», hadde jeg sagt. «Nå dør jeg, kjæresten min. Nå dør jeg.»

Han hadde holdt meg i hånda, uten å si noe, mens han fortsatte å legge våte kluter på pannen min.

(...) Høsten 2015:

«Fire timer senere våknet jeg. Det klødde med en styrke jeg aldri, selv i de verste stundene, hadde kjent før. Jeg vridde meg som en mark, mens jeg desperat prøvde å klø, før jeg innså at jeg ikke hadde noe valg. Jeg fant en hårbørste i toalettvesken, og begynte å skrape kroppen min med den.

Det føltes som det boblet under huden min. Petter våknet, reiste seg opp av sengen og hentet noen smertestillende til meg.

Og så begynte han å klø meg.

Men ingenting hjalp, kløen ble bare mer og mer intens. Til slutt lå jeg og hulket av smerte. Som et barn som hadde gitt opp. Jeg klarte ikke mer. Jeg hadde ikke mer å gi.

«Si hvor jeg skal klø. Er det her? Er dette bra?»

Men det var ikke mulig å nå frem til meg. Jeg hadde full panikkangst, gråt og gråt, ingenting holdt meg tilbake.

Petter løftet hodet mitt opp og la armen sin under det, slik at jeg lå på skulderen hans. Der lå jeg mens han klødde meg med begge hender.

Til slutt sovnet jeg, helt utmattet.

Men så fort han sluttet å klø meg fordi han selv sovnet, skjøt smertene og kløen ut i hele kroppen.

Den eneste måten jeg fikk sove på, var om han klødde meg.

Så han fortsatte hele natten.

Om morgenen hadde det roet seg. Jeg tittet på kroppen min. Jeg var dekket av åpne sår.

Jeg hadde andre sår også, etter sklerodermien. Den dårlige blodforsyningen i fingre og tær gjorde at jeg fikk småsår på fingertuppene som ikke grodde. Noen av dem begynte å bli tydelig infiserte, til tross for at jeg gjorde alt for å holde dem rene.

Vi ringte etter landsbylegen, som kom og så til meg. Etter å ha konsultert med sykehuset i Utrecht, ble det konstatert at det ikke var annet å gjøre enn å legge sterile kompresser med medisinsk honning på sårene. Jeg byttet dem med jevne mellomrom.

Om kvelden kom kløen tilbake. Nok en natt ble jeg liggende i armkroken til Petter, mens han klødde meg og jeg hulket av smerte.

Den tredje natten skjedde det samme, mer intenst.

Samtidig ble kroppen gradvis stivere igjen, og jeg klarte ikke å rette ut albueleddene. Fingrene stivnet helt. Pusten ble tyngre.

Og sårene grodde ikke.

Hele tiden hadde jeg tett kontakt med legeteamet i Amsterdam, og da jeg fortsatt ble verre, etter fire døgn, dro vi til sykehuset i Utrecht.

«Vi vet ikke ennå», sa Van Laar. «Vi vet ikke om det er et tilbakefall.»

Men jeg visste. Jeg visste, slik jeg alltid hadde visst. Slik jeg hele livet hadde fortrengt. Alle anfallene. Alle gangene jeg hadde hovnet opp. Alle gangene jeg hadde blitt akutt dårlig. Selvfølgelig hadde noe i meg visst at jeg hadde en underliggende sykdom. Jeg ville bare ikke innrømme det for meg selv. Jeg hadde holdt på med mitt, som om ingenting hadde skjedd.

Selvfølgelig må jeg ha visst det.

Jeg hadde til og med utdannet meg til lege.»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder