– Imponerende og viktig! Bokanmeldelse: «Klubben» av Matilda Gustavsson.

Imponerende, viktig og velskrevet om den svenske skandalen som felte kulturprofilen og halve kongeriket.

Ned en bratt trapp bak en rød dør, i en mørk kjeller i Stockholms indre by, lå en mytisk, eksklusiv klubb for spesielt innvidde. Der møttes forfattere, kunstnere, skuespillere og intellektuelle for å mingle og oppleve kunst, litteratur og musikk. «Kulturelitens egen fight club», ble den kalt.

Men i miljøet rundt kjelleren skjulte det seg også en mørk hemmelighet. Eller, spesielt godt skjult var hemmeligheten ikke. Men det var ikke noe man snakket noe særlig om, eller noen gjorde noe med.

Den bleke, sortkledde franskmannen med det lange håret, han som drev kjellerklubben sammen med sin forfatterkone Katarina Frostenson, var nemlig kjent for sin upassende oppførsel overfor kvinner. «Flickor», som han kalte dem.

Det høres ut som en historie hentet fra en roman eller en TV-serie. Vel, av og til overgår virkeligheten fiksjonen. Historien om Jean-Claude Arnault og den påfølgende krisen i Svenska Akademien er en sånn historie.

Ganske nøyaktig to år har gått siden den svenske avisen Dagens Nyheter publiserte avsløringen om «Kulturprofilen». Journalist Matilda Gustavsson hadde snakket med et tretti-talls kvinner som fortalte om ubehagelige opplevelser med Arnault. 18 av dem fortalte sine historier i avisen.

Nå har Gustavsson skrevet bok om hva som skjedde før og etter publiseringen.

Hovedtrekkene i skandalen er kjent fra før. Kjellerklubben ble stengt. Åtte kvinner anmeldte Arnault til politiet. I dag sitter han i fengsel, dømt for to voldtekter mot et av ofrene.

Svenska Akademien kollapset, åtte av atten medlemmer gikk av, deriblant Arnaults kone. De måtte innstille Nobelprisen i litteratur, og saken har skapt overskrifter verden over.

Men selv om skandalen er kjent fra før, er historien likevel så omfattende at den absolutt fortjener en hel bok. I alle fall når den har blitt så leseverdig og interessant som denne.

Gustavsson har gått grundig til verks, og leverer et imponerende stykke arbeid, både journalistisk og litterært. Det er rett og slett blitt en såkalt «side-vender». Hun har snakket med rundt hundre kilder med kjennskap til saken. Hun nyanserer og utdyper, tolker og reflekterer. Hun avkler myter om overgrepsofre og voldtekt, og problematiserer både metoo, flickorna og sin egen rolle som journalist.

Men det er historiene om Arnault og ofrene som gjør sterkest inntrykk. De er sjokkerende og forstyrrende å lese.

Og det store spørsmålet er, hvordan Arnault kunne holde på slik, så lenge, uten at noen gjorde noe? I over tjue år hadde kvinner i bransjen snakket om ham. Bortsett fra et par kritiske artikler i Expressen i 1997 fikk oppførselen hans ingen konsekvenser.

Arnault selv og hans indre krets benekter alle anklager, og skylder på maktkamp og misunnelse. Adferden hans ble normalisert og bortforklart.

Som en av kildene uttaler i boka: «Det var et karaktertrekk man ganske enkelt bare aksepterte: som om han hadde vært halt.»

Det finnes ikke én enkel forklaring på hvorfor taushetskulturen fikk leve videre i den svenske kultureliten. Men i boka setter Gustavsson sammen bitene til noe som nærmer seg et helhetlig svar.

Arnault kjente alle som var noen i kulturlivet. Han kjente journalistene, kunstnerne og professorene. Han var en som ble invitert på middager på Slottet, han hadde nære bindinger til Nobelprisen og Svenska Akademien, hvor kona etter hvert ble et av medlemmene. Han var en nettverksbygger av rang. Hvis man drømte om å gjøre karriere i det svenske kulturlivet, var det best å holde seg inne med ham.

Han lokket med sin makt og sine kontakter, og skal ha truet «flickorna» som avviste ham. «Vet du ikke hvem jeg er? Vet du ikke hvem jeg er gift med?» «Jeg skal sørge for at du er ferdig i denne byen.»

Arnault utnyttet sin makt, sitt nettverk og sin posisjon.

Boka «Klubben» gir oss en viktig påminnelse om hva metoo-kampanjen egentlig handler om: Maktmisbruk, seksuell trakassering og de som ble utsatt for det alt for lenge, uten at noen gjorde noe med det.

Anmeldt av: Trine Saugestad Hatlen