FOR LETT: Jørgen Jæger ligger på en tredjeplass på den norske Boklista med «Judaskysset», men den litterære kvaliteten på boken, er overraskende svak. Foto: John Andresen

Minner om en Wam & Vennerød-film på åttitallet! Bokanmeldelse: Jørgen Jæger: «Judasskuddet»

VG:s terninger viser 3 prikker

Jørgen Jæger vil utfordre Nesbø med sin nyeste krim, «Judasskuddet», men har fortsatt et stykke igjen til krimkongens trone.

Jæger er blitt noe av et fenomen i norsk bokbransje. På de åtte årene som er gått siden forfatterskapet ble overtatt av Juritzen forlag, er han blitt en av Norges mestselgende krimforfattere. Nå er han på Capitana, og har undertegnet en kontrakt på flere nye krimbøker med Stordalens forlag.

Fått med deg? Juritzen-forfatter om Stordalen-oppkjøpet: -Frustrerende

Jæger er et kroneksempel på hvordan forlagene med gode markedsføringsstrategier kan bygge forfatternavn som blir gjengangere på bestselgerlistene, for bøkene i seg selv er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Den litterære kvaliteten er tvert imot overraskende svak med tanke på salgstallene. «Judasskuddet» er intet unntak, selv om den er et steg opp fra den forrige i serien: «Guden» - som fikk terningkast to.

Ble slaktet: Irriterende kjedelig

Den språklige nerven er så godt som fraværende inntil vi kommer til den siste halvdelen av boken. Enkelte av dialogene fra rusmiljøet minner om etterlatenskaper fra en Wam & Vennerød-film på åttitallet.

Det er nemlig narkotika som står i sentrum i denne ellevte boken om Ole Vik, som ikke lenger arbeider som lensmann men driver sitt eget sikkerhetsselskap. Sistnevnte kommer godt med da politiet ikke har ressurser til å etterforske det som ser ut til å være en serie overdosedødsfall.

Her skytes det både fra sprøyter og pistoler.

Sylskarp Harry Hole: Det kvesser seg kraftig til

Da sjåføren av en varetransport blir drept, kommer trusselen etter hvert farlig nær Viks eget hjem. De dramatiske hendelsene står i kø, og vendepunktene er mange. Selv om det er noen sekvenser i boken som oppleves overflødige, er «Judasskuddet» en bok med få dødpunkter. Komposisjonen er strammere, og det er mer driv i dialogene. Men Jæger er fortsatt litt for glad i å overforklare og gjenta, noe som oppleves som en undervurdering av leseren.

les også

Jo Nesbø: – Mennene i Nesbø-familien lever ikke lenge

Et av temaene er hvordan omsorgspersoner agerer når de blir kastet inn i dramatiske situasjoner, og det er nettopp karakterene som er en av Jægers styrker som forfatter. Grepene han bruker for å utvikle dem fra bok til bok, og plasserer dem i vanskelige og konfliktfylte situasjoner minner om trekk fra serieromanene. Han skaper mennesker som leserne blir glade i. Vi føler med Ole når han sitter ved Martes sykeseng og ikke vet hvordan det vil gå med henne, og vi er spente på hvordan det går med utviklingen av de ulike relasjonene på politistasjonen. Scenene fra politikammeret er forøvrig et av høydepunktene i boken. De oppleves troverdige, har nerve og samtidig en lun varme.

Judasskuddet er en av de beste bøkene fra Jægers hånd, men skal han nå opp til Nesbø, bør han vurdere å roe ned utgivelsestakten og la det litterære få en høyere prioritet. Han skriver effektivt og motstandsløst, men bøkene hadde hatt godt av mer dybde. Nå blir det litt for lett.

Anmeldt av: Elin Brend Bjørhei

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder