Bokanmeldelse – Lars Lillo-Stenberg: «Nini» – Åpenhjertig portrett
Hun hadde alt. Begavelse, sjarm, ressurser, venner og livsmot. Så ble hun avhengig av heroin og døde av hjertesvikt i 2014, 51 år gammel.
Nini Stoltenberg var den blendende vakre livsnyteren, hun som kunne rigge til en fest på sekunder, som deltok på fester til solen gikk opp. Hun var ungjenta som ikke hadde noen hemninger overfor noe, tilsynelatende da, med å gå inn på Theatercafeen og bestille en halvliter, troppe opp i Utenriksdepartementet og få penger av sin far, statsråden, eller med å omgås enhver celebritet, danse med Bruce Springsteen, eller snakke med en toppolitiker. Og hun var jenta som gikk med venninner i Slottsparken nesten hver dag etter skolen i niende klasse.
På mange vis ble Nini Stoltenberg en levende legende, med spranget fra å være den friske og modige programlederen på TV til et barskt liv som narkoman. Og med en far som åpent og varmt sto fram sammen med og på vegne av sin datter. Det var da Thorvald Stoltenberg som spurte barndomsvennen Lars Lillo-Stenberg om å lage en bok. Det var ingen dårlig idé og opplagt i datterens ånd.
Musikeren Lillo-Stenberg har selv mange minner, og den begavede låtskriveren «fornemmer» seg raffinert bit for bit tilbake i tid til den gang de møttes, glimtene av henne og venninnene på trikkestasjonen på Majorstua, på Steinerskolen, og hvordan han selv som gutt så gjerne ville bli sett av Nini og venninnekretsen hennes.
Og sannelig skjer det, på Vestbanen, på vei til Vestfold. Nini «ser» Lars og inviterer ham og vennene fluksens. I stedet for å være i Kjerringvik putrer Lillo-Stenberg og kameratene sjøveien til Ula, og der i hytta til Stoltenberg-familien snurrer en bambinospiller med Leonard Cohens greatest hits, og guttene blir skeve på fem minutter. «Jeg tenkte det var en fantastisk start på sommeren».
Lillo-Stenbergs skrivestil er enkel og likefrem, og boken er nennsomt bygget opp, om enn det er blitt en bok i lengste laget. Han nøster seg langsomt inn i historiene, fortellingene, mytene og minnene. Grepet er – etter at han har skrevet sine egne minner inn, å snakke med venner og venninner i ulike kretser langs Nini Stoltenbergs livsvei. Og han lar venner og familie lese manus, og så bygges det nye samtaler og episoder.
På mange måter er dette blitt en minnebok for Nini Stoltenbergs venner og de kretsene de den gang tilhørte. Her er venner fra barndom til voksen alder, fra Therese Bjørneboe til Knut Olav Åmås, kjente navn og også ukjente navn – alle nære en gang langs livets vei.
Boken har blitt et åpenhjertig portrett, ja, i passasjer et ganske utleverende portrett av Nini Stoltenberg, hennes familie og hennes vennekrets. Lillo-Stenberg har spurt, gravet og boret for å innfri faren Thorvalds mandat for boken: prøve å komme inn på hele hennes liv. Faren ville at Nini «…skal tenkes på og snakkes om, og på en måte ha et liv videre gjennom oss andre.»
Lillo-Stenberg borer hos vennene, var Nini for bortskjemt, fantes det ikke grenser, var det ingen hemninger eller skranker? Hva var det som gjorde at hun, av alle, som så ut til å ha kontroll over alt, ikke lever lenger? Hva var det som gjorde at vennene hennes kom seg ut fra kjøret og hun ikke? Her er mange varianter av svar i boken. Lillo-Stenbergs selv er denne: «Det ble aldri de store narkotikaproblemene for meg, det ble YouTube».
Teksten er snekret som en work-in-progress tekst, der forfatteren tar leseren med i små og store tanker, mellom Lillo-Stenbergs egne skriveøkter og eget liv og møtene med aktørene i Nini Stoltenbergs liv. Det blir i blant for pratsomt og detaljert, og boken løfter ikke stoffet opp på allment plan. De sterkeste passasjene er samtalene med søsteren Camilla, broren Jens og faren Thorvald som ærlig går tilbake i tid og tenker og summer rundt hva var det som skjedde?
Jovisst, mangt å minnes for vennene.