I OSLO: Hari Kunzru (f. 1969) besøker Oslo i dag - og er blant annet å treffe på Deichman Hovedbiblioteket mandag kveld. Han debuterte i 2003 med «Den uekte» - som tok helt av. «Hvite tårer» er hans femte roman på norsk.
I OSLO: Hari Kunzru (f. 1969) besøker Oslo i dag - og er blant annet å treffe på Deichman Hovedbiblioteket mandag kveld. Han debuterte i 2003 med «Den uekte» - som tok helt av. «Hvite tårer» er hans femte roman på norsk.

Bokanmeldelse: Hari Kunzru: «Hvite tårer»

BOK

Til dels glimrende skrevet samfunnssatire som dessverre ender i en alt for lang psykedelisk solo. Hvem eier egentlig bluesen i dag? Hari Kunzrus svar overbeviser ikke helt.

  • Gabriel Michael Vosgraff Moro
Publisert: Oppdatert: 07.03.18 15:43

Det sies at Guglielmo Marconi, oppfinneren av radioen, var overbevist om at lydbølger aldri helt forsvinner, at de fortsetter å virke i verden til evig tid.

Nettopp fascinasjon for lyd, lidenskap til musikk og audiofile besettelser, er kjernen i Hari Kunzrus nye roman.

To unge plateprodusenter i New York – keitete og sjenerte Seth og den glamorøs rikmannssønnen Carter – er hipstere på jakt etter autensitet i en digital verden. De har én ting felles, en altoppslukende lidenskap for musikk. Sammen bygger de en karriere som samplere av gammel amerikansk musikk, særlig blues fra 1920- og 30-tallet.

Etter at Seth ved en tilfeldighet gjør et skjult opptak av en mystisk bluessanger, setter de sammen en «autentisk» låt som Carter publiserer på nett under dekke av å være en «forsvunnet» og glemt innspilling av den fiktive bluesartisten Charlie Shaw.

Miksen blir en sensasjon blant platesamlere, men snart også et levende mareritt for de to hippe musikksamlerne. En gammel platesamler tar kontakt og hevder at han har hørt låten før og at Charlie Shaw faktisk eksisterer. Hva om han nå søker hevn og oppreisning fra den hvite manns undertrykkelse? Hva om demoniske krefter fra bluesens vugge i sørstatene, er vekket til live igjen? Etter at Carter under uklare omstendigheter blir brutalt overfalt og havner i koma, legger Seth ut på en roadtrip til Mississippi på jakt etter Charlie Shaw.

«Hvite tårer» går fra realisme til paranormal horrorhistorie, fra samfunnssatire til spøkelseshistorie. Kunzru har skrevet en litterær thriller om hvit plyndring av svart kulturarv, såkalt kulturell appropriasjon, som det heter på fint. Romanen føyer seg inn en rekke av nye bøker og filmer som utforsker fortidens og nåtidens rasekonflikter i USA ved å ta i bruk sjangeroverskridende grep.

Etter min mening lykkes ikke briten helt i sitt forsøk på å gi oppreising til svart kulturarv, og romanen sklir dessverre ut i den reneste psykedeliske smørje. Som fanatisk blues-elsker er jeg også tvilende til bokens påstander om hvit utnyttelse av svart musikk.

Det er rett og slett en unyansert forenkling av historien om en musikksjanger som riktig nok ble skapt av svarte amerikanere, men som for lengst har hevet seg over kategorier som hudfarge, klasse og geografi.

For å sitere B.B. King: «Jeg har alltid forsøkt å forsvare tanken om at man ikke må komme fra Mississippi for å synge blues.»

Anmeldt av: Gabriel Michael Vosgraff Moro

Her kan du lese mer om