Ferrantes syvende terningkast 6! Bokanmeldelse: Elena Ferrante: «Frantumaglia. Tankar, brev og intervju»

Ikke la deg skremme av tittelen på denne boken. For dette ER Ferrante: For et språk, for en forfatter! Elena Ferrante fanger leseren på helt ny måte denne gangen.

Vi inviteres inn i hennes innerste verden – der tanker og meninger deles, og der hun ødsler av enorm kunnskap – uten slippe noen helt nær.

Regissør om Ferrante-samarbeid: - Som å jobbe med et spøkelse

Ikke en gang forlaget kommer Elena Ferrante helt nær. Selv om det nettopp er forlaget som har maktet å samle – og trolig også har måtte kjempe om tillatelse til å publisere fra den rike korrespondansen mellom Ferrante og forlagsredaktørene Sandra og Sandro, korrespondanse med filmskaper Mario Martone og mange andre som har nærmet seg denne myteomspunne forfatteren med henvendelser og spørsmål.

Også TV-serien fikk terningkast 6!

Her er svar både til Gudmund Skjeldal og Andrea Aguilar og mange flere intervjuer, her er velskrevne og fascinerende essays om et bredt spekter – litteratur selvsagt, om film, moderskap, feminisme og annet.

Mat for forskere og fans!

Energien vi kjenner fra Elena Ferrantes romaner strømmer også ut fra disse sidene, mens hun har sittet i sitt lønnkammer, eller i sin stue, eller hvor hun nå arbeider, dikter, gestalter og konstruerer både sitt forfatterskap og sitt liv.

Samlet er disse sidene i «Frantumaglia» på størrelse med en stor roman, og det slår nesten overveldende inn hvor stor kraft og styrke forfatteren besitter: Her er vilje, en bevissthet på hva hun gjør og skriver, samt faglig kompetanse over brede felt.

Bakgrunn: Mysteriet Ferrante

På samme måte som i romanene eltes og veltes stoffet, argumenter, begrunnelser, erindringer fra hennes egen barndom og eget liv, og stofftemaene fra romanene snus og vendes:  Det er «frantumaglia» - bokens tittel som forklares på ulike vis underveis i boken, med biter og deler, som stoffbiter fra syersken og moren, lag på lag, minner og fantasier og forestillinger som er/har skapt forfatteren Ferrante.

Dette er jo mat, et fantastisk materiale, for litteraturforskere og for Ferrante-elskere – å bli mer kjent med Ferrantes univers. Ikke minst må det framheves at boken er en leseropplevelse i Kristin Sørsdals suverene nynorske oversettelse. Det er et fascinerende fenomen – for mange er Ferrantes univers et vakkert nynorsk.

Boken er inndelt i tre bolker – første del er tekster fra årene 1991-2003, andre del ulike tekststykker fra årene 2003-2007, og del tre er brev fra årene 2011-2016.

Ferrantes veddemål

Ganske tidlig slår Ferrante fast overfor sitt forlag at hun ikke har tenkt å gjøre noe som helst ved utgivelsen av sin roman. Hun har allerede «gjort nok». Hun har skrevet den, og «om boka har nokon verdi, burde det halde».

Hun vil ikke delta i debatter eller samtaler, aldri promotere boken, hun vil avstå fra pristildelinger og enhver oppmerksomhet. Et sted sier hun helt enkelt at det handler om et lite veddemål med henne selv. «Eg trur at bøker så snart dei er skrivne, ikkje har noko behov for forfattarar». Bøkene vil altså finne lesere, dersom de har noe å fortelle.

Ferrantes ektemann? Her er forfatteren som er gift med kvinnen mange mener er Ferrante

Åpenbart må Elena Ferrante i perioder vært en forfatter fra helvete for sin forlegger, uvillig som hun er! Men forfatter Ferrante har vært sannspådd – bøkene hennes har funnet lesere verden over. Så når hun beskjedent i 1991 skrev at hun vil være den «minst kostbare» forfatteren forlaget har, vel så ble det motsatt: et innbringende forfatterskap.

Etter å ha lest denne boken, er denne anmelder mer enn tilfreds med ikke å vite hvem Elena Ferrante egentlig her. Her er så mye annet å lære og berikes av. Om man er Ferrante-fan er denne boken stor leseropplevelse.

Anmeldt av: Guri Hjeltnes