Infernalsk feel bad-roman
«Det kan alltid bli verre» lyder mantraet til både Kompani Lauritzen og Karin Smirnoffs antiheltinne Jana Kippo.
Første bok i den bekmørke Jana Kippo-trilogien, «Jag for ner till bror», skapte oppstandelse i Sverige da den først kom ut i 2018.
Debutanten Karin Smirnoff ble nominert til August-prisen samme år. Andre bok i serien, «Vi dro opp med mor», kom ut på svensk i 2019 og foreligger nå på norsk.
Bokserien har foreløpig solgt over en halv million eksemplarer i Sverige.
Storsuksessen bidro blant annet til at Smirnoff nå er utpekt til å skrive tre nye oppfølgere til Stieg Larssons opprinnelige Millennium-trilogi, krimserien om Lisbeth Salander som har solgt over 100 millioner eksemplarer over hele verden.
I seriens første bok males Kippo-familiens bakteppe opp:
Jana og tvillingbroren vokser opp i et hjem dominert av en voldelig og incestuøs far, i en bygd i Västerbotten i Sverige. Moren deres fremstår på sin side som totalt handlingslammet – av stadig klarere årsaker. Det er så mye vold, overgrep, rus, avhengighet og misære som skildres i «Jeg dro ned til bror»» at man blir nærmest utmattet av å lese den.
Når vi så møter tvillingene igjen i «Vi dro opp med mor», har moren dødd og de må reise enda lenger nord, til morens hjembygd Kukkojärvi, for å begrave henne og ordne opp i boet.
Selv om handlingen i oppfølgeren er nesten enda mørkere enn i debuten, så kommer også en hel del svart humor til syne gjennom Janas sylskarpe betraktninger av omverden.
Karin Smirnoff har en helt spesiell språkform. Hun benytter seg kun av punktumtegn og bruker bare store bokstaver i starten av en setning. Fulle navn skrives uten mellomrom, og iblant skrives karakterenes dialog på bred Norrlands-dialekt.
Kukkojärvi viser seg å være er en ekstremt religiøs bygd, dominert av pastorsilas (sic!). Mens Jana avskyr sekten han leder, så blir Bror lokket inn i den.
Morens gamle hus er dessuten okkupert av bygdas tilsynelatende ondeste fyr – den frafalne kimmorantatalo. Men er han egentlig så mye verre enn de fromme, religiøse lederne som styrer lokalsamfunnet med jernhånd? Og hvor jævlig vil egentlig bygda vise seg å være – gitt at moren deres i sin tid rømte derfra, for heller å leve med en voldelig tyrann?
Djevelsk god! Hanya Yanagihara tilbake etter «Et lite liv»
Jana er, forståelig nok, så forbanna og drittlei av alt og alle, at når Smirnoff denne gangen plasserer henne i et strengt religiøst miljø, med beinharde sosiale koder, så oppstår det en strøm av bisarre situasjoner. Men det blir til gjengjeld i overkant mange av dem – det er liksom ikke måte på hvor mange farlige settinger Jana skal befinne seg i, hvor mange av samfunnets bunnfolk hun skal treffe eller hvor mye hun skal klare å kludre til for seg selv.
Selv om det gjør handlingen tidvis forutsigbar (det blir jo alltid verre), så sitrer «Vi dro opp med mor» av samme spenning som debuten ble hyllet for.
Språket er nedstrippet, setningene fremstår som lange, monotone ordstrømmer og understreker det harde, kyniske mørket som gjennomsyrer handlingen. Språkformen overføres greit nok til norsk, men det er unektelig litt rart å lese henvisninger til svenske stedsnavn, samtidig som dialektbitene her er oversatt til nordnorsk.
Hver karakter balanserer på hver sin private knivsegg, og språket drar deg igjennom på særdeles suggererende vis.
Jana Kippos infernalske kamp mot de ødeleggende, patriarkalske strukturene som stadig hjemsøker henne, utgjør nok en gang en enormt engasjerende feel bad-roman.
Anmeldt av: Oda Faremo Lindholm
