Ny svensk krimkomet: Bokanmeldelse: Stina Jackson: «Sølvveien»

«Sølvveien» ble nylig kåret til årets beste skandinaviske krimbok og er en vakker og vemodig debut i et lovende krimforfatterskap.

NB! VGs krimanmelder Anmelder Elin Brend Bjørhei sitter i Rivertonjuryen som også er med på å kåre vinneren av Glassnøkkelen.

Ingen har sett Lelles sytten år gamle datter Lina siden han satte henne av på bussholdeplassen for tre år siden og ingen vet at Lelle bruker sommernettene til å lete etter henne. I time etter time kjører han langs riksvei 95 i Norrland, populært kalt Sølvveien, mens han kjederøyker og snakker med datteren som om hun fortsatt sitter ved siden av ham i bilen.

Sjekk ut: 12 boktips for bokhøsten 2019

Letingen og arbeidet som lærer er det eneste han sitter igjen med, etter at forsvinningen ødela ekteskapet. Mens Lelle gjennomsøker hver plett av bygden, spør han seg hvem som kan ha noe med Linas forsvinning å gjøre. Så forsvinner en ny pike på 17 år og hun likner på Lina.

Fått med deg? Lars Saabye Christensen (65) tar farvel som forfatter

«Sølvveien» snor seg inn i de siste årenes trend hvor flere svenske krimforfattere som Lina Bengtsdotter, Anders de la Motte og Camilla Grebe fokuserer på understrømningene i små, svenske bygdesamfunn. Steder som har tiden har løpt fra, med skakkjørte sinn og hjem.

Fokuset på tenåringer står også sterkt, deres søken etter identitet og noe som kan fylle tomrommet de har inni seg. Sytten år gamle Meja er sentral i Jacksons bok. Sammen med sin ustabile mor flytter hun til en gård i Lelles bygd. Meja fremstår som et slags speilbilde av Lina. Valgene hun tar blir sentrale for å drive historien fremover mot den endelige oppklaringen.

«Sølvveien» er en psykologisk thriller med store doser nordic noir, men litterært grenser boken også mot romansjangeren.

Bokens begynnelse er sterk, både litterært og når det kommer til handling. Det er herlig å lese en krimforfatter som tar seg god tid til observasjoner og refleksjoner, uten å måtte pøse på med ytre handling. Langsomt, men med en hele tiden tilstedeværende nerve, bygger Jackson opp stemning og karakterer.

De gode naturskildringene har noe fysisk over seg, hvor natten puster og blåser dis. Veien er en hovedåre gjennom et dypt greinverk av mindre kanaler og kapillarer, hvor svartøyde tjern og treskjeletter befinner seg side om side. Og det er da også den menneskelige natur som står i sentrum for historien.

Jackson skildrer på modent vis hva sorg og fortvilelse kan gjøre med et menneske og hvilke skritt man er villig til å ta for å fylle tomrommene man har inni seg.

Inspirasjonen fra Kerstin Ekmans «Hendelser ved vann» er tydelig, men i motsetning til Ekman klarer ikke Jackson å opprettholde nerve og dybde helt frem til mål. Noen steder blir oppbygningen for fragmentert og slutten kunne vært utbrodert bedre slik at den sto i stil med den dvelende atmosfæren i resten av boken. Nå blir både motiv og forståelse for overfladisk behandlet. De siste tre setningene kunne også vært strøket, da de gir en litt for lettvint avslutning på en så melankolsk og mørk historie.

Lesere som liker velskrevet og dyp krim om fortvilte mennesker som leter etter kjærligheten og en vei ut av mørket har likevel mye å glede seg til. «Sølvveien» markerer starten på et svært spennende krimforfatterskap som jeg tror vi kommer til å høre mye om de kommende årene.

Anmeldt av: Elin Brend Bjørhei