VIKTIG: Marte Michelet (39) har skrevet den beste sakprosaboken hittil i år med «Den største forbrytelsen, Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust», mener VGs anmelder Guri Hjeltnes. Foto:Berit Roald,NTB scanpix

Bokanmeldelse: Marte Michelet: Den største forbrytelsen

Årets beste sakprosabok?

I ett sluk leser du debutboken til Marte Michelet om forbrytelsen over alle forbrytelser, tilintetgjørelsen av jødene, velskrevet med kunnskap, klokskap og klo.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

6 av 6

Marte Michelet er en dyktig journalist og skribent som myndig og målbevisst har gått inn i et stort fagfelt – tilintetgjøringen av jødene under 2. verdenskrig. Vekten i boken «Den største forbrytelsen» ligger på det norske Holocaust, men sannelig makter hun å løfte den norske historien inn i sin internasjonale sammenheng, i en tett komponert bok med effektiv og korthugd skrivestil.

Boken er uhyre ambisiøs – der hun velger å følge tre spor, ofre, aktører, gjerningsmenn – over et langt tidsspenn, i en tekst på snaue 300 sider.

Marte Michelet følger familien Braude i Kristiania, foreldrene Sara og Benzel fra Litauens shtetler til Kristianias gater deres fire barn vokser opp:

Charles blir bokser, Harry ønsker å bli skuespiller, Helene gifter seg med en etterlyst tysk antifascist, Isak ble kommunist og motstandsmann. Michelet følger også gestapooffiseren Wilhelm Wagner, skolemannen som sto sentralt i registreringen av deportasjonen av 772 jøder fra Norge. Og hun skildrer fallet til den bortskjemte vestkantgutten Stian Bech jr. som skruppelløs berger sitt levebrød ved å gå inn i Nasjonal Samling (NS), deltar på Østfronten og piner og torturerer folk på Victoria Terrasse.

I dette kompliserte grepet, klarer Michelet å levendegjøre menneskene. Med suffisanse skriver Michelet om det meste mellom boksing i fluevekt og rituell jødisk slaktemetode.

Hun skriver borende om den langsomme innsirklingen og registreringen av jødene i Norge, om massearrestasjon, transport, deportasjon og til sist om da fire fra familien Braude og andre jøder fra Norge sprang nakne, en beksvart natt ved det hvite trehuset i skogkanten av Birkenau, inn i døden.

Forskningen om det norske Holocaust kom sent i gang, og norske historikere burde ha skrevet en bok for et allment publikum for lengst. Men jeg tenker, når jeg sitter med denne velskrevne boken, med sin dramaturgi og kresne håndtering av materialet, at dette er rett forfatter.

Marte Michelet har vært i flittig kontakt med faghistorikerne på feltet, hun har arbeidet i arkiver med stort kildemateriale, hun har brukt sin journalistiske teft, hun kan formidle. Hun har tillatt seg litt levendegjøring og diktning her og der, i situasjoner og stemninger, som en historiker viker tilbake for. Her nevnes de ansvarlige med navn, her nevnes ofre ved navn, døde, overlevende.

Charles Braude, som var såkalt «arisk» gift overlevde og slet hele livet med familiens skjebne. Til sine barn ga han sin viktigste lærdom: «De kan komme når som helst.»

Marte Michelets bok er ingen festforestilling å lese. Men det er meningsfullt å lese en god framstilling av en traumatisk del av norsk historie.

Med sin sobre fortellerkvalitet er denne boken - om det er mulig å si det i oktober – årets beste sakprosabok.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder