STERKT: – Lev deg inn i tekst og undertekst når 9/11 og den første Irak-krigen kommer til uttrykk som ubotelige sår i den amerikanske psyken. Kan du forbli uberørt? skriver VGs anmelder om Joyce Carol Oates' nye roman. Her er Oates i New York i høst, under en paneldiskusjon om katter versus hunder! Foto:,AFP

Bokanmeldelse: Joyce Carol Oates: «Karthago»

Særegen leseropplevelse

Joyce Carol Oates' siste roman er neppe hennes beste, men det sosiale engasjementet og den skjønnlitterære hudflettingen av amerikansk fengselsvesen og utenrikspolitikk etter 9/11 gjør den likevel til en helt særegen leseropplevelse.

Arne Hugo Stølan
ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

I en overklassefamilie i en småby i staten New York: Carthage (altså ikke antikkens Karthago) forsvinner Cressida, «den intelligente»

lillesøsteren til «den pene» storesøsteren Juliet.

Hun er blitt observert på «et tvilsomt utested» sammen med Brett, hardt skadet Irak-veteran og Juliets tidligere forlovede.

Tungt medisinert og alkoholisert har han kjørt avgårde med dem til et naturreservat. Cressida kommer ikke hjem. Har Brett drept henne? Kan han i de etterfølgende forhørene skjelne mellom nåtid og traumatiske opplevelser i Kirkuk?

For eksempel mishandlingen av en irakisk jente hans soldatkollegaer skar ut kinnene på og drepte, for å sy sammen «fiendens hud» til «personlige skinnposer»?

Av Cressidas familie er det faren Zeno vi blir best kjent med: byens tidligere demokratiske borgermester; maskulin, følsom, handlekraftig og beskyttende. Cressidas mor Arlette og søsteren Juliet forblir mer perifere. Arlettes brev til den fengslede Brett virker for eksempel ikke vellykket.

Den ulykkelige Irak-veteranen Brett og den forsvunne Cressida er romanens desiderte hovedpersoner.

Oates er suveren på familierelasjoner og tydeliggjøring av mellommenneskelig konfliktstoff. Samtidig er dette en roman med flere åpenbare svakheter.

For det første blir det for mange gjentagelser omkring de psykologiske relasjonene mellom de viktigste personene i fortellingen. Romanens siste fjerdedel oppleves i så måte som en nedtur.

For det andre holder ikke fortellingens spenningskurve leseren like fanget som i andre romaner av Oates.

Og for det tredje kan det virke som om forfatteren tidvis overutnytter det melodramatiske potensialet. Enkelte partier nærmer seg faretruende kiosklitteraturens klisjeer. Sikkert forståelig, romanens etiske og personlige intensitet tatt i betraktning. Men kanskje ikke helt vellykket som skjønnlitteratur.

Les derimot den hundresiders undercover-beskrivelsen fra dødscellene i et amerikansk fengsel. Eller lev deg inn i tekst og undertekst når 9/11 og den første Irak-krigen kommer til uttrykk som ubotelige sår i den amerikanske psyken. Kan du forbli uberørt?

Oversatt av Tone Formo.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder