Spionen som gråt. Bokanmeldelse: Morten Jentoft: «I grenseland. Frode Berg»

Under rettsaken fremsto Frode Berg som en gråtkvalt og angrende spion, overlatt til seg selv i fiendeland. Men er historien så enkel?

Morten Jentofts solide dokumentar om den såkalte Frode Berg-saken baserer seg i hovedsak på to grunnpilarer:

Hans eget journalistiske arbeid, og Frode Bergs dagboknotater fra fengselsoppholdet.

Resultatet er passe nøkternt, men også merkelig lite avklarende. For verken forfatteren eller leseren får noen gang skikkelig tak på hva som egentlig var Bergs motiv for å påta seg kurervirksomhet for den norske etterretningstjenesten.

Kan virkelig alt forklares med litt eventyrlyst, noen lommepenger og en solid dose pliktfølelse?

Da Frode Berg ble arrestert i Moskva den femte desember 2017, ble det starten på et nesten to år langt politisk drama med nabolandene Norge og Russland i rollene. Et spørsmål som melder seg under lesningen, er om russiske FSB (det nye navnet på KGB) hele tiden planla å bruke Berg i en byttehandel, slik resultatet jo også til slutt ble.

Slik avhørene med ham blir gjengitt i denne boken, er det i hvert fall ganske åpenbart at russerne allerede visste alt om Frode Berg og hans rolle som «postkasse» mellom norsk etterretning og deres russiske kilde. Det er heller ikke noe som tyder på at de under avhørene var særlig pågående med å hente mer informasjon ut av Berg. Det viktigste ser ut til å være å holde på Frode Berg til en byttehandel var klar. 

Slik sett kan den tidligere grensekommisæren sies å ha vært en liten brikke i det store spillet, en brikke som kunne flyttes fritt rundt helt til spillet var slutt.

Så hvor mye visste egentlig Frode Berg om det han foretok seg på sine turer til Moskva og Sankt Petersburg? Er det troverdig at trønderen med sin militære bakgrunn opptrådte som en litt naiv sivilist, og helst lukket øynene for de lyssky sidene av oppdraget sitt? Det hører jo med til historien at Frode Berg ved minst en anledning gjorde oppdrag for etterretningstjenesten samtidig som han var medlem av en offisiell norsk delegasjon til Russland. 

Det ligger i sakens natur at vi aldri kommer helt til dybden i denne saken. Derfor er også «I grenseland» en fortelling som beveger seg mest på overflaten, en grei men ikke særlig engasjerende fremstilling av en allerede gjennomskrevet historie. Noen små sidefortellinger bidrar likevel til å sette farge på all gråheten, slik som skildringen av det tilsynelatende evigvarende kompetansestriden mellom etterretningstjenesten og utenrikstjenesten. 

Hvor i det norske systemet skal ansvaret for Frode Berg-saken til slutt plasseres? Det får vi nok heller aldri vite. 

Det russiske dataangrepet mot Stortinget i august viser uansett at det meste fortsetter som før i dette skjebnebestemte naboforholdet. 

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk