PRØVER Å TA HENSYN: Vigdis Hjorth snakker ut om debatten og den offentlige familiestriden som kom i kjølvannet av «Arv og miljø» - og sier at hun mener at man skal prøve å ta hensyn, men at det er litteraturen som skal vinne.

Vigdis Hjorth: «Hvis man er perfekt mor, så er det i seg selv en feil eller skade»

Vigdis Hjorth (61) mener hun fint kunne ha skrevet den nye romanen «Er mor død» uten selv å ha et problematisk forhold til sin egen mor og familie.

Publisert:
Artikkelen er over to år gammel

– Ja, det tror jeg, sier Vigdis Hjorth som i dag kommer med romanen «Er mor død».

Hun mener det finnes én klar likhet mellom den nye boken og den omdiskuterte «Arv og miljø».

– Hvis det er en likhet, så må det være at dét vi ikke snakker om, det slutter ikke å virke. Det lever videre og virker i det stille. Det er ulike ting det ikke snakkes om. I «Arv og miljø» er det en overgrepssak, mens i «Er mor død», er det morens krigstraume.

Les anmeldelsen: VGs anmelder måtte dra til skogs etter å ha lest «Er mor død»

En annen rent fysisk likhet er at bokomslaget til «Er mor død» har samme design som «Arv og miljø» - romanen som utløste både en stor debatt om virkelighetslitteratur og en offentlig familiestrid da den kom 2016. Familien følte seg utlevert, søsteren Helga Hjorth ga året etter ut motromanen «Fri vilje», Vigdis Hjorth uttalte at hun hadde brutt med familien for 30 år siden, og moren varslet i fjor søksmål mot Den Nationale Scene i Bergen for deres oppsetning av «Arv og miljø».

Les anmeldelsen: «Arv og miljø» er en fryd å lese!

Prøver å ta hensyn

IKKE KONTAKT: I likhet med sin nye hovedperson Johanna i romanen «Er mor død» som kommer denne uken, har ikke Vigdis Hjorth kontakt med sin mor eller søster, men hun er klar på at hun ikke er Johanna og at moren ikke er hennes egen mor.

– Har alt dette preget deg på noe vis?

– Jeg opplever egentlig ikke det. Jeg er flink til å ikke gå inn i det, og jeg gikk ikke inn i det. Jeg registrerte det. Jeg tok det til etterretning. Jeg er ikke på sosiale medier, jeg vil ha minst mulig forstyrrelser. Det som er viktig, er skrivingen. Jeg kan ikke ha andres stemmer og meninger i hodet som forstyrrer.

– Men så sitter det jo en part på den andre siden, som du ikke har kontakt med?

– Den situasjonen har vart så lenge, så det er blitt det normale.

– Tenker du mer på at du må være forsiktig i forhold til at noen vil kunne kjenne seg igjen, kjenne igjen situasjoner og erfaringer?

– Jeg mener jo at man skal prøve å gjøre ting nennsomme, ta hensyn og veie ting opp mot hverandre. MEN: Det er litteraturen som skal vinne, det skal bli godt litterært.

I nok trøbbel

I et intervju med The Guardian svarte hun slik på hvorfor hun ikke vil snakke om familien:

– Jeg er i nok trøbbel som det er.

Til VG sier hun:

– Sa jeg det? Jaja, jeg hadde vel tatt en øl, da.

I den nye romanen møter vi Johanna. Hun er på Vigdis Hjorths alder, hun er kunstner, hun har brutt med sin mor og søster for mange år siden. Nå vender hun hjem etter å ha bodd, levd og jobbet i utlandet i flere tiår - og hun blir mer og mer besatt av tanken på mor, på å forstå mor, på å nærme seg moren som ikke vil ha noen kontakt overhodet.

Vi spør forfatteren selv om det uunngåelige:

– Kan det gjøre noe med folks lesning av romanen at alle nå vet at at Vigdis Hjorth selv ikke har kontakt med sin egen mor?

– Det kan hende, det er vanskelig for meg å forutse. Men det jeg kan si, er at det har aldri vært ønsket fra min side at den informasjonen skulle ut til publikum. Det er heller ikke slik at jeg konsulterer offentligheten og begynner å spørre om hva den og den vil tro, for da hadde romanen blitt dårligere, sier hun og trekker linjene tilbake til Ibsen - som hun så ofte gjør.

INTERNASJONAL SUKSESS: «Arv og miljø» er solgt for utgivelse i 22 land - og etter knallkritikker og store portretter blant annet i The New York Times ble det femsifrede førsteopplaget utsolgt på kort tid. På grunn av coronaepidemien har hun måttet avlyse en rekke reiser og boklanseringer internasjonalt fremover.

– Ibsen tok en flik fra virkeligheten, en flik fra et menneske han kjente godt, Laura Kieler, og skapte «Et dukkehjem». Hun spurte jo: «Si at det ikke er meg, si at Nora ikke er meg.» Men det Ibsen gjorde var å ta én ting, en flik av et menneskeliv, gjøre det til noe allment og ja, skape et teaterstykke som er blitt udødelig.

– Ikke for å sammenligne meg med Ibsen, altså, ler hun.

– Men det er jo det jeg alltid søker: Å komme ut av min egen situasjon og finne noe som er allment. Og dét opplevde jeg med «Arv og miljø». Fy fader så mange fortellinger jeg har fått fra folk som sier: «Du har skrevet om meg selv om jeg ikke har opplevd det Bergljot har opplevd.» Likevel kjenner de seg igjen. Enighetspresset i en familie kan være ganske sterkt, og hvis det er én som har en avvikende fortelling fra den offisielle familiehistorien, så hefter det et ubehag ved det.

Internasjonal suksess

Vigdis Hjorth har et stort og langt forfatterskap bak seg, og med «Arv og miljø» vant hun både Bokhandlerprisen, ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og solgte rundt 150.000 bøker. Boken er nå også solgt til 22 land og kom ut på det engelskspråklige markedet med tittelen «Will and Testament» i fjor. Stor medieinteresse og knallkritikker førte til at det femsifrede førsteopplaget ble utsolgt på kort tid.

Sjekk: Topp ti: Norges ti heteste forfattere i utlandet

– Det er alltid hyggelig med internasjonal oppmerksomhet, selv om det på mange måter føles som et lykketreff. Det betyr også litt ekstra siden den norske debatten rundt «Arv og miljø» var som den var. Det viser at den kan leses av andre som ikke aner hvem jeg er, at den fungerer som en roman. Noe som ble litt glemt her hjemme.

Hele veien har Hjorth skrevet om mange forskjellige mødre. Ulike type mødre. I «Er mor død» går hun enda lenger i å skrive om morsfiguren som en egen størrelse.

NULL STRESS Å FYLLE 60: I fjor fylte Vigdis Hjorth 60 år, men hadde det for hektisk til nesten å registrere det. - Nei, det var ikke så spesielt å bli 60. Men man oppdager jo veldig hvor dødelig man er, og blikket mitt på eldre har endret seg. For du vet at den tiden kommer, hvis du er så heldig at du ikke dør, da.

– Jeg har alltid vært opptatt av moren som figur. Morens betydning er jo enormt viktig, og for å sitere Marguerite Duras, så er moren det galeste mennesket i livene våre. Det er jo ikke sånn at mødre flest går rundt og er gale, men hvor ofte har du ikke hørt i venninnegjengen: «Mor var gal, mor er gal». Det er ingen som er i den type relasjoner, som kommer unna uten å gjøre den andre vondt. Det klarer du ikke som mor. Hvis man er perfekt mor, så er det i seg selv en feil eller skade.

Masse feil som mor selv

Her kommer hun gjerne med noen innrømmelser.

– Selv har jeg masse feil som mor, og de fleste av morsskikkelsene i mitt forfatterskap, handler i utgangspunktet veldig mye om meg selv. Deler av meg selv som jeg finner problematiske. Da jeg i «Hva er det med mor» lagde et morsportrett av en mor som drikker for mye, var utgangspunktet at jeg drikker for mye og lurte på hvordan det påvirket barna. Men så dikter jeg en historie for å undersøke det spørsmålet, jeg tar et trekk hos meg og dikter en helt annen person ut fra det, sier hun og understreker:

Les også

Vigdis Hjorth: Fikk alkoholforbud til  «Dagsrevyen» var over

Vigdis Hjorth forteller at hun dagen før kritikerprisen skulle deles ut, fikk beskjed om holde seg edru til «Dagsnytt…

– Jeg kunne ikke ha vært forfatter om jeg bare skulle kaste opp mitt eget uten å lage form og litteratur av det.

Mor, jeg dikter deg opp med ord», skriver hun i romanen «Er mor død».

– De man ikke har kontakt med, har man en tendens til å dikte opp. I dette tilfellet en mor, og en søster. Og en hovedperson som blir mer og mer besatt av å opprette ny kontakt. Det man blir nektet, blir desto mer interessant, ikke sant? Johanna begynner å dikte i sitt eget hode: Hvem er disse menneskene egentlig, hvorfor vil de ikke ha kontakt?

Hun drikker kald Pepsi Max på en stasjonskafé i Sandvika, blusen er like grønn som klærne til moren i den nye romanen, hun fekter med armene når hun trekker tråder tilbake til både Kierkegaard, Freud, Collett og den nevnte Ibsen. Og hun må tåle alle spørsmålene om virkelighetslitteraturen - selv om hun ikke en gang liker ordet virkelighetslitteratur.

– Ikke meg, ikke min mor

– Johanna i romanen er ikke meg, og moren er ikke min mor. Dette er veldig fjernt fra virkelighetslitteratur. Og jeg er jo i mot hele begrepet, jeg mener, virkelighetslitteratur er ikke et ok begrep. En roman er alltid en litterær konstruksjon.

I den nye romanen kommenterer hun også dette, hun skriver:

«Skal ikke en kunstner kunne titulere verkene sine med ord som barn, mor, far, familie, fordi hennes faktiske mor, far, familie vil kunne komme til å tolke dem som avbildninger av seg selv?

– Er det din måte å kommentere situasjonen på et metaplan?

– Tja, det handler om å problematisere den lesemåten. For leser man det sånn, da oppheves litteraturen.

Publisert:

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no