Bokanmeldelse:  Lucinda Riley:
«De syv søstre»

Rikdom og kjærlighet fra Riley

Så er hun i gang igjen, Lucinda Riley, med nok et storslagent panorama. Ikke mindre enn syv romaner er planlagt, om syv søstre og mye, mye mer.

Lucinda Riley, den produktive irske forfatteren, som nok også har et stort kommersielt talent, har virkelig slått på stortrommen denne gangen.

Denne romanen og de neste seks som er bebudet i romanserien, vil nok trekke lesere i mengder. Tittelen «De syv søstre» tar utgangspunkt i mytologien i De syv søstre i Pleiadene, den berømte klyngen stjerner i stjernebildet Orions belte. Her er myter og historier og legender, og for de virkelig interesserte har Riley lagt ut en mengde detaljer på en egen nettside.

Som alltid er det rikdom man bare kan drømme om rundt Rileys hovedpersoner, men også nedgangstider og fattigdom, i hvert fall sånn passelig dosert innimellom.

Det starter i Genève, i det vakre slottet Atlantis (et ikke tilfeldig navn): barndomshjemmet til syv, nei seks søstre – for én er «savnet» – som alle er adoptert fra hele verden av en eksentrisk, styrtrik forretningsmann, eller hva han nå er – mystisk også hva han lever av.

De seks søstrene er innkalt fordi faren Pa Salt er død. Han etterlater hver en konvolutt med opplysninger om hvor søstrene kommer fra. Og dermed er historien i gang. Eldstedatter Maia D'Apliése er først ut, og vips – på et døgn eller så er hun på full jakt etter sin biologiske familie i Rio de Janeiro i Brasil.

Det meste skjer ganske sømløst hos Riley – Maia er oversetter, og hun får som lokalguide i Rio den brasilianske forfatteren hun har oversatt, en smellvakker og tiltalende mann, selvsagt.

Ganske raskt sporer Maia opp en fordums rikmannseiendom og finner en statue som ligner henne selv. Hun møter også en avvisende gammel kvinne, men en litt mer imøtekommende hushjelp som stikker til Maia en bunke brev.

Og dermed trekkes leseren inn i en rileysk besettende skildring av Izabela, Maias oldemor, som ble tvangsgiftet inn i aristokratiet, med en dott av en mann, mens hun egentlig elsket en varmblodig fransk kunstner fra Paris.

Skildringene av kontrastene mellom det gamle rikmannslivet i Rio de Janeiro, med strenge restriksjoner for hva kvinner kunne gjøre, kaffeplantasjer og business og kunstnermiljøene i Paris på 1920-tallet er morsomme og detaljrike.

Det er sus over persongalleriet også. På Montparnasse spiller Ravel på pianoet i lunsjen, og leseren følger tilblivelsen av Kristusstatuen under ledelse av arktitekt Heitor da Silva Costa med skulptøren Paul Ladowski: Ja, ifølge denne romanen er det Maias hender som er grunnlaget for hendene til Kristusstatuen.

Hva Maia finner ut om sitt opphav, skal ikke røpes her. Annet enn at Riley legger ut mange frampek for fortsettelsen av «De syv søstre». Ja, her er smerte og hjerte nok for en bankers bestselger