Vidunderlig og storslagen roman fra Ingeborg Arvola
Dette er et storslagent epos fra norske Ingeborg Arvola.
«Kniven i ilden» er første del av en romantrilogi som skjærer inn i et krevende liv på Nordkalotten, med den fascinerende kvinnen Brita Caisa i front – vakker og myteomspunnet.
Dessuten var hun forfatteren Ingeborg Arvolas egen tipptippoldemor.
Året er 1859, og Arvola gir leseren hurtiginnføring i et innfløkt landskap med spørsmålet:
Hvem holdt til i Lappland i disse tider? Var det samer, kvener, finner, eller var det folk som «hadde bodd på Nordkalotten i uminnelige tider»?
Det bærer av sted på ski i isende kulde med finske Brita Caisa Seipajærvi som utvandrer med sine to farløse sønner mot Ruija – Ishavskysten i Norge.
Målet er Pykeijä – finsk for Bugøynes i Sør-Varanger – der Brita Caisa vil finne seg en skikkelig mann for guttene sine. Hun vil finne en som fisker godt, har båt uten heftelser, en «som har ku og god sangstemme og en vakker kniv».
Som så mange andre skogfinner, reiser hun mot norskekysten til det gode fisket med lodde og torsk.
VG anbefaler: De beste sommerbøkene!
Men mens andre drar hjem etter sesongen, har den 35 år gamle Brita Caisa fått nok av tette trestammer og sviende klegg. Dessuten er hun fire søndager hengt ut i kirken for utukt. Hun vil starte på nytt.
Og for en start i denne romanen.
Før hun og barna når kysten, må Brita Caisa reise omveier for å hjelpe syke. For hun har varme hender og en evne til å hele både mennesker og dyr.
Hun skjærer i betennelser og verkebyller, «tar kniven i ilden», og redder kvinner og barn i fødsler, gir sin egen kroppsvarme til deprimerte, formaner folk om å vaske seg, ha bedre kosthold og drikke mindre sprit.
Evnene fikk hun overført som barn fra sin bestefar, trollmannen fra skogene som kunne hente døde tilbake til livet.
Sjekk denne terningkast 6-boken: Et lite mesterverk!
Bokens persongalleri er enormt, frodig og fargerikt.
Arvola omtaler dem med finske kallenavn, så her gjelder det å følge med. Her skildres kvener og samer, bønder og fiskere med verdighet og varme, selv om det iblant bikker over til et noe forenklet skille mellom de gode og de onde og sleipe.
Gjennom Brita Caisas enorme arbeidskraft og vilje til å bistå, får hun venner på mange boplasser, men hun er farlig vakker og tiltrekker seg menn.
Et kjærlighetsforhold med et prakteksemplar av en mann vokser fram, Askan-Mikko på Sandneset. Mikko er gift, og snart lever Brita Caisa et farlig liv, hun som alt har to gutter med to menn.
Ingeborg Arvola fører et vakkert språk, skildringene av landskap, elver, fjell og hav er i partier vidunderlig poetiske.
Hun skildrer den finske saunatradisjonen så det damper på sidene, det samme kan sies om erotikken mellom Brita og Mikko.
Romanen er en imponerende kjærlighetserklæring til en kultur som ikke lenger er her. Arvola skriver om mennesker som har levd, hun dikter fram sin egen familie og historien til sin egen tipptippoldemor.
Arvola skriver i et etterord om de historiske arbeider hun har brukt for å skildre den finske innvandringen og livet i Neiden og Pykeijä.
Atskillig har hun nok også fra sin finske far og hans familie, og hun har åpenbart lagt mye research i den detaljerte skildringen av kvinners tradisjonsrike håndarbeid og husstell i fattige kår, og av slakt, jordbruk og fiske.
Men først og fremst er «Kniven i ilden» fascinerende og fjetrende lesning, med en slutt som bare åpner for en fortsettelse.
Og ja, forlaget lover en trilogi. Bare å glede seg.
Anmeldt av: Guri Hjeltnes
