METAKRIM: Krimforfatter Jørgen Brekke har skrevet en krimroman der en bok med samme tittel som denne, «Alle kan drepe», spiller en selvstendig rolle i handlingen.
METAKRIM: Krimforfatter Jørgen Brekke har skrevet en krimroman der en bok med samme tittel som denne, «Alle kan drepe», spiller en selvstendig rolle i handlingen. Foto: Juritzen forlag

Syltynne saker: Bokanmeldelse: Jørgen Brekke: «Alle kan drepe»

Publisert:
BOK

Det er ikke akkurat noe gledelig gjensyn med politimannen Odd Singsaker forfatter Jørgen Brekke kan tilby oss i denne boken. For dette er ærlig talt syltynne saker.

Samtidig som kona hans er i ferd med å nedkomme, blir Trondheims egen politihelt Odd Singsaker involvert i etterforskningen av drapet på litteraturviteren Tore Harran. Han er funnet grundig tatt av dage og med øynene fjernet.

Fikk terningkast 5 på forrige bok!

For den uoppmerksomme leser: Dette skal altså symbolisere noe! Er det da kona, kollegene eller noen andre som har motiv for å ta den stillfarne Harran av dage? Eller ligger løsningen et sted i mannens fortid?

Ja, nå slipper vi for så vidt å lure så lenge på det, for store deler av boken er et tilbakeblikk til sommeren 1992, der en gjeng norske, finske og svenske ungdommer møtes mens de har sommerjobb sammen på et sykehjem i Norrtälje. Og mon tro om det ikke er disse ungdommene vi etter hvert treffer igjen i løpet av nåtidshandlingen.

Fått med deg? Norsk forfatter har solgt bøker for 100 millioner kroner i Tyskland

Brekke har åpenbart ønsket å skrive en slags metakrim, der en kriminalroman med samme tittel som denne, og skrevet av en viss Anthon Bruun, spiller en selvstendig rolle i handlingen. Også noen Shakespeare-referanser hører med. Høylitterære referanser hjelper imidlertid lite, det er og blir banale saker Brekke her varter opp med. Persontegningene er også ganske så flate.

At Odd Singsakers nærmeste «medhjelper» er nymfoman og taekwondo-ekspert blir bare tåpelig, selv om det sikkert er «morsomt» ment.

Boken er for øvrig så overforklarende og full av frampek at det i seg selv tar kverken på enhver spenning.

Jørgen Brekke skriver stort sett hverdagslig og ukunstlet, enkelt og rett frem. Men av og til går metaforbruken helt av skaftet, som i denne skildringen av en soloppgang:

«Landskapets dis, en gjennomsiktig bluse hengt til tørk i trekronene, draperte svabergene i skjøre folder. Med en langsom skruball kom solen over hustakene».

Det er heller ikke godt å si hva forfatteren mener med en formulering som denne: «Han utstrålte solid fagkunnskap og svak virkelighetssans».

Siste bok: Mesterlig barnebok av Gaute Heivoll

Kanskje er det bare jeg som har misforstått. Kanskje er det forfatterens intensjon å skrive dårlig, som en slags metakommentar til ett eller annet. I tilfelle har han lykkes.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk

Her kan du lese mer om