Tater!

Liv Borge: «Solens og månens barn - en taterkvinnes beretning»

BOK

220 sider Pris kr. 250,- Forum - Aschehoug

Publisert: Oppdatert: 25.02.03 13:16

Men dagens tatere selv, hvor er det blitt av dem? Det vet vi alminnelige nordmenn mindre om. Vi er ikke klar over at de forsøker å skjule seg. Bare enkelte få tør stå åpent fram og fortelle at de er tatere. Og er stolte av det. En av dem heter Liv Borge, en etterkommer av den berømte Stor-Johan. Det skjer med boken «Solens og månens barn».

Frykt

Det har kostet forfatteren atskillig å skrive den og å stå offentlig fram som tater. - Våger jeg det? har hun spurt seg selv. Den gamle redselen for å bli avslørt ligger der. Frykt for at verden bare vil gjøre deg ondt hvis den får vite hvem du er.

Hun har meget gode grunner til å føle det slik. Det taterne har fått gjennomgå her i landet bare gjennom de siste 100 årene, kjenner nesten ingen grenser. Som nordmann må man skamme seg dypt over hva den norske stat har gjort på dette området. Den halvoffisielle Norsk misjon blant hjemløse har foretatt seg ting mot vergeløse mennesker som trosser enhver beskrivelse, det kan bare sammenlignes med nazistenes fremferd mot «uariske» grupper.

Hyggelig å lese om er heller ikke steriliseringsforsøkene og rasehygienelæren i 1930-årene. Ikke det granne rart at tatere flest har forsøkt å «forsvinne». Borges bok vil ha slutt på tausheten, hun vil bidra det hun kan til at vandrerfolket får stoltheten tilbake.

Og ikke bare det - hun vil også vise oss alminnelige nordmenn hva taterkulturen egentlig var. Noen egentlig klarhet over «de reisendes» opprinnelse kommer man ikke til. Og jeg synes ikke at avgrensningene innenfor «omstreifernes» mangfoldige gruppe er markante nok i boken heller.

Selvopplevd

Best er Liv Borge når hun forteller om noe hun selv har opplevd. Og det er ganske meget. «Det som preger flertallet av oss, er følelsen av å være en slags dobbeltmennesker. Mange er rastløse, men også usikre. Identiteten er uklar, en blir skeptisk både til ens egne og til folk utenfra. Summen av dette er mindreverdsfølelse.»

Det er en verdifull bok, dette - ikke minst fordi den har så meget å fortelle om de positive verdier i taterkulturen - frihetsfølelsen, gleden ved vandrerlivet, samholdet, slekten.

Burde den bli lesning i skolen? Det burde den. Den rydder kraftig opp i alle våre forskrudde ideer om taterne. Det må vi alle være glade for.

YNGVAR USTVEDT