Lars Saabye Christensens lille dikttrøst: Kjenner ikke byen igjen

Lars Saabye Christensen (66) har skrevet om Oslo, om byen og byens gater i mange romaner - og nå kjenner han ikke byen sin igjen. Dét har han skrevet dikt om til VGs lesere.

Snart kjenner jeg ikke byen min igjen

Så forlatt, så øde, at det er like før den letter

Slik starter diktet «Liten trøst» som forfatter Lars Saabye Christensen skrev etter å ha sett VGTV-bilder av byen sin under coronautbruddet. Det er et stille Oslo, med stille gater, byens spor er ikke de samme. Corona setter nye spor.

Se VGTVs dokumentasjon av den stille byen - og hør Lars Saabye Christensen lese diktet her!

Og som Saabye Christensen skriver videre i diktet:

Byen kjenner snart ikke meg igjen heller

For selv er han så å si helt isolert nå under coronautbruddet siden han er i risikogruppen.

– Det går helt fint, altså. Jeg tar en tur til postkassen og går i en stor bue rundt naboen. Og så står vi der og roper til hverandre på avstand. Barna ved siden av sa nettopp at det de savnet mest var å gi besteforeldrene sine en god klem. Det synes jeg var vakkert sagt, og dagen var reddet.

Lest? Skrev «Byens spor 3» mens han gjennomgikk cellegiftbehandling for benmargskreft (VG+)

De siste dagene har VGTV filmet byens stille gater - både gatelangs og ovenfra. Og da VG spurte forfatteren bak blant annet trilogien «Byens spor», «Beatles» og «Halvbroren» om han kunne sette ord på det for oss, svarte han raskt. Diktet «Liten trøst» kom på epost tidlig dagen etter forespørselen.

– Jeg satte meg ned og skrev på bestilling. Det var fint å gjøre det, for det er jo tanker man har puslet med i denne tiden.

– Hva inspirerte deg til å skrive «Liten trøst»?

– Vi blir satt på prøve. Det er viktig å skille mellom disse prøvene. For noen står det om død og liv. Det er dem det først og fremst handler om. Samtidig blir alle påvirket. Vi må lære oss å unnvære, gi avkall på og også å kjede oss. Det er en erfaring vi kanskje kan ta med oss videre.

Du skal si: når dette er forbi skal vi ha lært å kjede oss

Det er på tide

Skriver han i diktet. Det er nødvendig å kjede seg nå, men ikke like lett for alle:

– Ja, la tankene flyte, gi etter for inntrykk, være tilstede i verden og livet på en avslappet, uanstrengt måte. Det krever uansett sin mann, men i disse tider står så mye på spill at det dessverre nesten er umulig.

Men selv er ikke Saabye Christensen redd for å kjede seg i den nye corona-hverdagen - som han mener ikke ser så veldig anneredes ut for hans del:

– Nei, det verste er at den ikke er særlig annerledes enn den har vært i cirka 50 år nå. Jeg skriver, leser, har innegym og gjør ingenting. Jeg rett og slett rendyrker mine rutiner til den største perfeksjon. Jeg er heller ikke redd for å kjede meg. Og det er ikke minst meningsfullt. Jeg kan la tankene, drømmene og innfallene arbeide helt i fred.

– Du er rett og slett flink på å kjede deg?

– Jeg tror nesten jeg kan holde kurs i det, ler Saabye Christensen som har funnet frem flere klassikere den siste tiden. Det er en tid for å lese klassikere nå.

– Det er liksom på sin plass med klassikere, Camus og Conrad for eksempel, og nå tar jeg for meg Tolstojs «En gal manns opptegnelser». Jeg har også lest en del danske klassikere, Tove Ditlefsen og Tom Kristensen, fine gjensyn. Men Matias Faldbakkens siste roman («Vi er fem») gjorde også sterkt inntrykk.

De beste boktipsene nå: Virusbøkene, seriene, krimmene, barnebøkene, biografiene

– En forfatter i coronakarantene, får du skrevet mye?

– Hverken mer eller mindre enn vanlig, sier Christensen som i siste bind av trilogien «Byens spor» tok farvel som forfatter. Hvordan går det med akkurat den avskjeden?

– Jeg tok farvel i en roman. Det er ikke det samme som å sette inn en annonse i avisen. Man kan si at jeg arbeider med saken.

– Hvordan påvirker coronasituasjonen skrivingen?

– Det er umulig, og heller ikke ønskelig å holde erfaringene vi gjør oss nå utenfor. Det er viktig å være observant, se hvordan dette påvirker oss, og ikke minst lytte til språket vi bruker i denne nye livssituasjonen vi er i, både privat og politisk.

– Er du redd?

– Jeg er urolig. Bare bildene man ser er så voldsomme, og de kan ta pusten fra meg. Kjente eksteriører forvandles til lasaretter og gravplasser. Byene skifter innhold. Dette er varige inntrykk. De vil komme tilsyne i poesien, romanene, sangene, filmene og teatrene i lang tid fremover.

– Du skriver at at «en dag vil ingenting bli som før», hvordan tror du verden blir etter dette?

– Nei, det tør jeg egentlig ikke si så mye om. Vi har en tendens til å tro at dramatiske hendelser vil snu opp ned på alt; så viser det seg at etter en stund er alt tilbake i den samme tralten igjen. Men denne gangen tror jeg det vil sette spor. Økonomiske arr vet vi at denne krisen vil skape. Dessuten ser vi at samfunnet ikke fungerer hvis ikke søppeltømmerne, sjåførene, sykepleierne, ekspeditørene og renholderne, for å nevne noen som står i første rekke, blir på sin post, sier Saabye Christensen som tror vi vil kunne få et nytt perspektiv på balansen i verden.

– Altså USA og Kina. Vi vil sannsynligvis se med andre øyne på globaliseringen. Hvor lurt er det at livsviktige medisiner og utstyr produseres i utlandet? Med andre ord: Vi lever i et marked laget for overforbruk og fråtsing, men når det røyner på har vi ikke det vi trenger, sier Saabye Christensen.

Han har et ønske og håp om hva dette ikke fører med seg.

– Det jeg håper dette ikke fører meg seg er en generell skepsis til andre, til nærhet, til det gode sosiale liv, sier Saabye Christensen.