TIÅRSPROSJEKT: «Nittitallet» er fjerde bok i romansyklusen «Verden som var min». Bøkene skal beskrive «noe som var, men som samtidig lever så sterkt i min hukommelse», i Bjørnstads ord.
TIÅRSPROSJEKT: «Nittitallet» er fjerde bok i romansyklusen «Verden som var min». Bøkene skal beskrive «noe som var, men som samtidig lever så sterkt i min hukommelse», i Bjørnstads ord. Foto: Frøydis Urbye

Bokanmeldelse: Ketil Bjørnstad: «Nittitallet»

BOK

Det er sannelig en ny tone å spore i Ketil Bjørnstads nye megaroman, «Nittitallet».

Publisert:

Ja, det hviler en dåm av lykke over boken, en tone av tilfredshet og avslappethet. Men også av selvironi og humor, og litt selvransakelse – i det hele er det en litt åpnere Bjørnstad som står fram, og det styrker bokprosjektet.

Lest denne? Treer-anmeldelse til «Åttitallet»

Nittitallet var et godt tiår for Ketil Bjørnstad. Han har truffet sitt livs nye kjærlighet, i boken kalt C. Hun blir et forfriskende og kritisk pust inn i hans liv, hun røsker opp i hans være- og tenkemåte: Hvorfor gjør han slik? Hvorfor tenker han på den måten? Vær ærlig! sier hun. «Jeg» eller «han», Bjørnstad, har møtt en utfordrer. Fjorårets tittel, «Åttitallet», ble sterkt preget av at forfatteren fikk vansker med sitt mangeårige gamle samliv med «den andre». Nå er det som om Bjørnstad senker skuldrene og skriver glad og lykkelig gjennom tiåret. Han flytter fra Sørlandet til beste Oscars gate bak Slottet. Han har sine 7. sanser og notisbøker og har brukt avisene, og maler seg gjennom år for år. Og med «C» bringes han inn i nye sirkler, hun er toppjournalist i VG og har omtalt, anmeldt og intervjuet toppartister verden over. Og hun bringer ham til Bangladesh, andre steder og gir ham andre perspektiver.

Bjørnstad har levd med toppene i musikk- og kulturlivet i alle voksne år, og det fortsetter med stor styrke på 1990-tallet. Plater, oppdrag, konserter, bøker. Slik de framstilles løpende, er det ikke lett å få oversikt. Men rapportene fra studioer og konsertscener er mange og morsomme, som da Lynni Treekrem på hele turneen i Nord-Norge reiste med illeluktende tørrfisk, eller når Nils Petter Molvær – som har båret på europeisk rødvin til feiringen etter konsert og møte med Dalai Lama - mister alle flaskene i brosteinen. Men også alvor og fortvilelse, som når han hoster gjentatte ganger under en konsertturne i Latvia, mens en glitrende operasanger framfører «Sommernatt ved fjorden».

Bjørnstad er fortsatt nær venn og støttespiller med Arne Treholt, og forfatteren er kritisk overfor forfatterlauget, seg selv, og mange andre, når det gjelder å plassere ansvaret for drapsforsøket mot hans nære venn og forlegger William Nygaard.

Mange porsjoner selvironi ligger i Bjørnstads selvpresentasjon som teknologisk dinosaur, hans møte med mobiltelefonen, og med World Wide Web i 1998 – er kostelig. Det lyder som om Bjørnstad ennå sverger til den gamle, gode faxen.

Bjørnstads komplette mangel på sportskunnskap er også gjennomgående selvironisk og morsomt framstilt. Han vet ikke hvem Ola By Rise er, ei heller andre innen idretten, og han forstår ikke at framtredende musikere ikke vil opptre hvis Norge spiller viktige fotballkamper. Det når toppen når han, den kunnskapsløse, sier ja til å lage bok fra fotball-VM med den fotballglade Ole Paus, og de to presterer å gå fra annenomgangen for å spise fiskesuppe, da Norge vant 2-1 over Brasil i Marseille.

Boken er nok en gang alt for lang, og i partier for detaljert. Han ville definitivt tjent på innstramming, kanskje slått sammen noen år, for de enkelte årene flimrer forbi leseren. Men her snakker vi om en sta mann – som makter å sjarmere med ny tone og nye takter for fansen. Roman? Vel, dette er en sjangerhybrid, et erindringsverk. Ketil Bjørnstad stevner uanfektet fram med imponerende trøkk, i grunnen som den hasardiøse skituren han gjennomførte i januar 1992 inn til Kikutstua, utrent på ski etter mange sørlandsår, men sta som et beist, så sliten og støl at han knapt kunne stå etterpå. Men han karret seg hjem.

Anmeldt av: Guri Hjeltnes