TRUKKET: Gyldendal trakk blant annet denne nye boken, «Lyder jeg ikke kan høre». Foto: Mattis Sandblad, VG og bokforsiden

Forfatter tatt for kopiering: Jeg er svært lei meg og fortvilet

Gyldendal trakk tre av Eirin Gundersens bøker umiddelbart etter at det på nyåret ble avslørt at hun kopierte fra andre forfattere. Nå sier forfatteren unnskyld.

Lyriker Eirin Gundersen ønsket også selv å trekke de tre diktbøkene tilbake etter at det i slutten av januar ble oppdaget at hun har kopiert fra andre dikteres bøker.

Dette er saken: Gyldendal trekker diktsamlinger: Likheter med andre verk

Nå har Gyldendal fullført sin gjennomgang av forfatterens tre bøker.

– Vi ser en klar forekomst av likheter med andre forfatteres diktning. Dette understreker at det var et riktig valg å trekke bøkene fra markedet. Det er vi og forfatteren enige om. Å trekke bøker er svært uvanlig, og viser alvoret i saken. Vi vil gjerne beklage dypt til alle de berørte forfattere og forlag. Slikt skal ikke skje, sier sjefredaktør for norsk skjønnlitteratur Kari Marstein i Gyldendal i en e-post til VG.

SJEFREDAKTØR: Kari Marstein er ansvarlig for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal. Foto: Hallgeir Vågenes

Også Gundersen selv beklager.

– Jeg er svært lei meg og fortvilet for det som har skjedd. Og jeg vil gjerne beklage overfor de forfatterkollegene jeg har brukt tekster fra. Dette har jo skjedd fordi jeg har beundret dem og vært inspirert av tekstene deres, skriver hun i en e-post, via Marstein.

– Hvorfor gjorde du dette, og hvilke tanker gjorde du deg om kopiering av andres verk?

– Jeg har hatt en gammel og idiotisk vane med å skrive ned setninger jeg har lest og som har gjort inntrykk på meg, og en enda mer idiotisk vane med at jeg ikke alltid har notert hvor jeg har funnet disse setningene. Jeg har ikke ment å bruke dem i mine egne manus, men har dessverre forvekslet dem med egen kreativ fantasi når jeg har lest gjennom notatbøkene mine senere. Det er åpenbart at jeg burde sluttet med denne praksisen da jeg ble forfatter, men det falt meg aldri inn at jeg kunne gjøre en så katastrofal feil, svarer Gundersen.

– Kopieringen her har vært omfattende og i flere bøker, ikke en enkeltsetning i ett dikt. Da fremstår det litt påfallende at du ikke har fått med deg at noen av disse setningene er kopieringer. Hvordan forklarer du det?

– Jeg kan ikke forklare det på annen måte enn at dette har vært en arbeidsmåte, der jeg har skrevet ned veldig mye som har gjort inntrykk på meg, alt fra replikker jeg overhører på bussen, til setninger i bøker, SMS-er fra venner osv. Og jeg har hatt altfor dårlig oversikt over hva som har vært mitt eget og hva som har vært andres. Dette beklager jeg dypt.

Gundersen understreker at tiden siden avsløringen har vært vanskelig.

– De siste ukene har jeg måttet gå gjennom min egen skrivepraksis, og dette er selvfølgelig en selvransakelsesprosess som både gjør vondt og tar tid, men som føles helt nødvendig. Det har vært en tung tid, og jeg er glad for de som har vært rundt meg og støttet meg, mannen min, familien min, venner og forlaget.

– Ikke bare inspirasjon eller litt låning

Siden avsløringen har Gyldendal gått gjennom Gundersens forfatterskap, og hatt dialog med berørte forfattere. Minst fem forfattere har funnet igjen sine egne setninger i Gundersens diktbøker: Lina Undrum Mariussen, Janne-Camilla Lyster, Mona Vetrhus, Eli Fossdal Vaage og Kjersti Bjørkmo.

VGs diktanmelder: Her er årets beste diktbøker

Marstein sier at de har bestemt seg for at Gundersens tre bøker skal revideres og utgis på nytt i en samleutgave - «selvfølgelig etter en grundig gjennomgang».

– Eirin Gundersen er en ung, lovende poet, og vi vil gjøre det vi kan for at hun skal fortsette å skrive, sier hun.

– Hvilket ansvar har dere i Gyldendal for at slike ting ikke skal skje, med tanke på alvorlighetsgraden og omfanget her?

– Denne saken har tydeliggjort at forlagene har en svært viktig oppgave spesielt overfor yngre og uerfarne forfattere. Vi må ta et økt ansvar for å bevisstgjøre disse forfatterne om god og dårlig praksis ved å referere til andres tekster. Så tror jeg dessverre ikke det er mulig å garantere at slike ting ikke vil skje igjen. Det ligger i skjønnlitteraturens vesen å forholde seg til all annen skjønnlitteratur. Men det er gode og dårlige måter å forholde seg til tradisjonen på. Her skal vi ta et større ansvar, sier Marstein.

Kjente igjen egne metaforer

Lina Undrum Mariussen uttalte til Klassekampen i januar at hun fant flere passasjer hun kjente igjen fra sin debutbok, «Finne deg der inne og hente deg ut» fra 2011 i Gundersens nye diktbok.

les også

Forfatter fant likheter med egen bok: – Et overtramp

– Det opplevdes som et sjokk, en fornærmelse og et overtramp, sa Mariussen da.

Kjersti Bjørkmo skrev i et offentlig innlegg på Facebook at hun fant ren avskrift av deler av sine dikt i boken «Jeg har prøvd å bli venn med dyrene» (2014) - og hun var opptatt av å få frem at det ikke er snakk om intertekstualitet og litt referering til andre verk.

«Her er det tre samlinger som har sluppet gjennom, fulle av avskrifter fra andre poeter, og ingen har oppdaget det før nå. Det er så nedslående», skrev hun i innlegget.

ET SJOKK: Lina Undrum Mariussen opplevde det som et sjokk og et overtramp da hun fant flere av sine egne setninger og metaforer i Eirin Gundersens nye diktbok «Lyder jeg ikke kan høre». Foto: Indrelid Trygve

«Lyder jeg ikke kan høre» skulle blitt lansert i slutten av januar. Ved en nærmere sjekk, ble også hennes bøker «Du er menneske nå» (2015) og «Alt som ikke har blitt tjoret fast» (2017) trukket tilbake.

Les også: Jo Nesbø unnlot å kreditere forsker i suksessroman

VG har fått tilgang på noen av eksemplene på kopiering fra de fem berørte forfatternes bøker:

Janne-Camilla Lyster skriver i «Jegeren» (2012):

«Jeg fjerner meg, vi fjerner oss sakte fra fargene, til og med øynene får et lysere slør, kroppen tynnes ut, knoklene blir luftigere, dinosaurene hadde luftlommer i knoklene for å gjøre dem lettere, slik at de kunne løpe fortere».

Og Eirin Gundersen i «Du er menneske nå» (2015):

«Jeg fjerner meg, vi fjerner oss sakte fra fargene, øynene får et lysere slør, skjelettet blir luftigere, slik dinosaurene hadde luftlommer i knoklene for lettere å løpe».

Janne-Camilla Lyster skriver i «Jegeren» (2012):

«Jordene like hver høst, oppløyde, grålige og med gult bjørkeløv spredt langs ytterkantene. Den samme bevegelsen i gardinene på soverommet».

Og Eirin Gundersen skriver i «Lyder jeg ikke kan høre» (2019):

«Jordene like hver høst, oppløyde, grålige, ytterkantene dekket av gult bjørkeløv. Den samme bevegelsen i trærne som i gardinene på soverommet».

Janne-Camilla Lyster skriver i «melk kåpe sand måpe» (2015):

«Tomme snegleskjell i sanden (…). Den samme fargen gjentas i skjellet, strået, hånden som holder skjellet».

Og Eirin Gundersen skriver i «Alt som ikke har blitt tjoret fast» (2017):

«Tomme skjell i sanden (…) Den samme fargen gjentas i skjellet, sanden, hånda som holder skjellet».

Kjersti Bjørkmo skriver i «Jeg har prøvd å bli venn med dyrene» (2014):

«Jeg møtte mennesker /som hadde mørke sjøer i seg,/med ansiktene til dem de savner, svevende/mellom bunn og overflate.»

Og Eirin Gundersen i «Du er menneske nå» (2015):

«av og til mennesker med mørke sjøer i seg/og ansiktene til dem de savner, drivende et sted mellom bunn og overflate»

Mona Vetrhus skriver i «Nokre gutar kjem ikkje heim i kveld» (2012, Oktober)

(...) «ein dag skulle han koma opp frå bølgjene/vassa ut av tangen/og heim»

Og Eirin Gundesen skriver i «Alt som ikke har blitt tjoret fast» (2017):

(...) en dag skulle de komme opp fra bølgene, vasse ut av tangen og hjem.»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder