«Legens spørsmål om kjønn er absurde». Bokanmeldelse: Molly Øxnevad: «Feminin gange»
Merk deg navnet først som sist, skrev VG om debutromanen til Henrik Øxnevad. To år senere er han blitt hun – og Molly Øxnevad (25) leverer en god andrebok med et særdeles sterkt klimaks.
Molly Øxnevad debuterte i 2020 med den flotte romanen «En sånn rød amerikansk scooter», der tre ungdommer i Stavanger utforsker kjønnsidentitet og seksuelle preferanser.
Den gang het forfatteren fremdeles Henrik, selv om portrettet på omslaget tydet på at transformasjonen allerede var i gang. Nå, to år senere, er han blitt hun. Henrik har gjenoppstått som Molly.
Les VGs anmeldelse av debutromanen her: Sterk debut om sex, rus og kjærlighet
I årets kortroman, «Feminin gange», møter leseren Tor og Liam på vei fra Stavanger til Rikshospitalet i Oslo i en gammel varebil. Liam er trans og skal til sin andre konsultasjon for bekreftende behandling.
De er to unge voksne som pleide å være kjærester, men ikke er det lenger. Likevel er det Tor som blir spurt om å være med.
For en leser som ikke til daglig kategoriserer mennesker ut fra kjønnsidentitet og seksuell legning, er det ikke helt lett å holde tungen rett i munnen i møte med begreper som trans, cis, binær og ikke-binær.
Kombinasjonsmulighetene er mange. Når er det riktig å si han, hun eller hen?
En stund var det uklart for meg om Tor var jente eller gutt. Han går delvis i kvinneklær og lakkerer neglene, liker både jenter og gutter. Tors reaksjon når Liam går fra å være jente til gutt, sier mye om hans flytende forhold til kjønn: «Jeg er forelska i deg, sa jeg, i hvem du er.»
Og her er vi, tror jeg, ved kjernen i Øxnevads roman.
Hun ønsker å vise frem det komplekse mangfoldet som finnes i et menneskes indre, men også hvordan det for noen er så stor avstand mellom ens indre og ytre, at kjønnskorrigerende behandling er nødvendig.
For som Liam sier: «Inni meg finnes jeg, men det ytre får det som er inni meg til å gnage, og det gnaget skriker til meg hver dag.»
Den aller sterkeste scenen i «Feminin gange» utspiller seg da Liam og Tor endelig når frem til timen ved Rikshospitalet.
Legens utspørring av Liam er, må jeg anta, basert på forfatterens kunnskap om hvordan enkelte leger forholder seg til kjønn.
Det er grelt, skremmende og uverdig:
Legens spørsmål er absurde, inntil det latterlige: Hvilken farge liker du best? Blått eller rosa? Lekte du med dukker da du var liten? Tenker du noen gang på en forelder mens du onanerer eller har samleie? Kan du reise deg og gå i en rett linje mot veggen?
Denne scenen er verdt boken alene.
Når det er sagt, som helhet blir «Feminin gang» i knappeste laget. Mange spørsmål står ubesvart og karakterene får ikke vist frem sin sanne fylde. Det er ytterst sjelden jeg kritiserer en bok for å være for kort. Denne gang ønsket jeg meg mer kjøtt på beina.
Øxnevad har levert en god andrebok, som viderefører det muntlige, troverdige språket fra debuten, også med litt for mange «litt».
Ikke minst er romanen egnet til diskusjon og refleksjon. Kanskje særlig blant helsepersonell. Er det lov å håpe på en anmeldelse i Tidsskrift for Den norske legeforening?
Anmeldt: Gabriel Michael Vosgraff Moro
