Mesterlig! Bokanmeldelse: Karin Fossum – Bakom synger døden
Karin Fossum avslutter Konrad Sejer-serien på topp: med en voldsomt aktuell og mesterlig utført krimbok.
En mor finner tegningen av en død jente på sønnens rom og like etter blir seksten år gamle Gritt funnet drept. Samtidig som overbetjent Konrad Sejer må etterforske og håndtere de etterlattes smerte, stilles han overfor en personlig frykt privat. Så skjer det et nytt mord.
Det er lenge uklart hvordan alle trådene passer sammen, men når den største avsløringen kommer viser Fossum sitt imponerende krimfortellertalent. Det hele er så overraskende og selvsagt som bare en mester i faget får til. Der hvor tilfeldigheter preger handlingen, har selv de minste detaljer betydning i fortellerstrukturen – helt ned til navnene hun har valgt til karakterene. Her ligger det mange spor for oppmerksomme lesere. Gritt betyr for eksempel lysende barn og perle, noe hun også er. Alt er så godt gjort at man har lyst til å lese boken en gang til når man vet hvordan alt henger sammen. Mange krimforfattere kan dessuten ta lærdom av Fossums gode dialoger, og lavmælte og presise språk.
«Bakom synger døden» er ikke bare en mesterlig komponert krimroman. Den kan også leses som en kommentar på vår samtid. Slik har den mye til felles med J.D. Salingers «Redderen i rugen», som Fossum flere ganger refererer til, både direkte og ved inspirerte scener og karakterer. Salingers bok beskriver kjernen i hva det vil si å være ungdom, og det samme gjør Fossum. I en tid hvor ungdom måler seg etter forbildenes foto på sosiale medier og hvor skjønnhetsoperasjoner har blitt allemannseie beskriver hun hvordan vi forledes når vi kun ser det ytre og ikke fokuserer på det som ligger «bakom». Hun skildrer den destruktiviteten som kan oppstå hos mennesker som lengter etter å bli sett og å tilhøre et fellesskap. De siste ti årene har vi sett flere grufulle eksempler på hva slike følelser kan drive mennesker til. Fossum personskildringer er så troverdige og sjelsettende at leseren sitter igjen med en dypere forståelse for hva krenkelser gjør med vår selvfølelse og hvorfor vanlige folk begår forbrytelser.
Her befinner hun seg i kjernen av sitt forfatterskap. I de to siste bøkene, «Hviskeren» og «Formørkelsen» omfavnet hun nyere, psykologiske thrillere og ga Sejer og politietterforskningen mindre plass. I «Bakom synger døden» beveger hun seg tilbake til suksessformelen som har gjort henne til en favoritt blant kritikere og lesere. Den nye boken har flere likheter med «Se deg ikke tilbake» (1996), som hun vant Rivertonprisen og Glassnøkkelen for. Her finnes også trekk fra det mange mener er hennes beste bok: «Elskede Poona» (2000). «Bakom synger døden» hører også til blant de beste hun har skrevet og tittelen oppsummerer essensen i alle seriens bøker: selv i en helt vanlige liv ligger døden og truer i bakgrunnen.
Unni Lindell om krimdronninglivet: Bor ikke med mannen, lever på brødskiver, går ikke ut
Men nå er det slutt, i hvert fall for Konrad Sejers vedkommende. I de siste, geniale avsnittene kommenterer Fossum krimserien på artig og vemodig vis. Og så forlater hun Sejer der, i mørket. Men for leserne blir han værende i lyset som den sympatiske politimannen som ledet oss gjennom den ene forståelsen etter den andre i denne krimserien i særklasse. Han vil bli savnet!
