UJEVNT: Jan Grue har levert en samling skrivestykker som en forfatter som vet at han kan, mer enn det er snakk om noveller båret frem av et brennende hjerte, mener VGs anmelder.

UJEVNT: Jan Grue har levert en samling skrivestykker som en forfatter som vet at han kan, mer enn det er snakk om noveller båret frem av et brennende hjerte, mener VGs anmelder. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix

Distansert ironi! Bokanmeldelse: Jan Grue: «Uromomenter»

Ujevn novellesamling fra en mangesidig forfatter.

VG:s terninger viser 4 prikker

Jan Grue er sammen med Eldrid Lunden Norges nominerte til Nordisk Råds litteraturpris for 2019. Men dét er som sakprosaforfatter, nærmere bestemt for fjorårsboken «Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse». Den skildrer forfatterens liv som rullestolavhengig, og fikk mye oppmerksomhet for sin utvidelse av den såkalte virkelighetslitteraturen. Den er en bok som på mange måter sammenføyer to hovedtendenser i Jan Grues forfatterskap: På den ene siden hans faglige interesse for diskurs og lingvistikk, og på den andre siden hans dragning mot det overskridende og fabulerende.

les også

– «Barn? Nei takk!» Bokanmeldelse: Linn Strømsborg: «Aldri, aldri, aldri.»

Det overskridende, fabulerende og fremmedgjorte finner vi igjen som motiver i hele Jan Grues skjønnlitterære produksjon. Det gjelder også årets novellesamling, hans fjerde i rekken. 

Seks noveller, hver på omkring 25 sider utforsker tematikken fra ulike vinkler, gjerne ispedd et element av science fiction-aktig fremtidsstemning. Gjennomgående er hovedpersonene like gjerne kvinner som menn, ofte med en akademisk tilknytning. De lever stort sett vellykkede liv, men er samtidig utsatt for sterke og tidvis ukontrollerbare krefter. Som i «Det fjerde trimesteret», der den gravide Sigrid frivillig går fem uker over termin som del av et større eksperiment for å frembringe «supermennesker». Eller i «Hullet under byen», der fantasier om menneskeofring flyter sammen med barsel og småbarnsliv. I «En annen verden er mulig» møter vi en alenemor som legger et teppe av akademisk språk og ironisk distanse som et filter over hverdagsligheten.

Det mest vellykkede novellen er kanskje «Nina i New York», en liten og velkomponert historie om konferansedeltakere i en by og et land i permanent unntakstilstand. Sjelden har vel begrepet fremmedgjorthet gitt mer mening enn akkurat her.

«Gjenferdet av Jens Stoltenberg» er som tittelen varsler en historie om et ungt par som får nettopp Jens Stoltenbergs gjenferd i stuen. Et interessant utgangspunkt kan man trygt si, men dessverre fifler det hele ut på en litt poengløs måte.

les også

Helga Hjorth: - Denne boken måtte jeg ikke skrive

Det samme gjelder bokens siste novelle, «Jonathan Ruges lange marsj». Her møter vi en lett gjenkjennelig Kjetil Rolness-figur. En skribent som får sin suverent distanserte og estetisk gjennomkontrollerte tilværelse satt i bevegelse av en ung beundrer. Her introduserer vi for temaer som maskulin tilkortkommenhet og ytre høyre-aggresjon, men igjen er det som om forfatteren ikke helt tar seg tid til å bli i tematikken lenge nok til at det blir virkelig interessant. 

Jeg sitter igjen med en følelse av at dette mer er en samling skrivestykker av en forfatter som vet at han kan, enn det er snakk om noveller båret frem av et brennende hjerte. Ironisk distanse kan være er effektivt litterært virkemiddel, men det kan ikke bære en bok alene.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder