Lesefest! Bokanmeldelse: Lars Elling: «Fyrstene av Finntjern»

Det er en fest å lese Lars Ellings strålende, eventyraktige og dypt originale roman!

Handlingen i «Fyrstene av Finntjern» følger to tidslinjer. En slags nåtid, nærmere bestemt 1985, der vi møter tenåringen Filip som bor i et funkishus på Bekkelaget.

Det er snakk om en generasjonsbolig som han deler med søster, foreldre og besteforeldre. Samt leieboeren Guy, en skyggeaktig figur som har slått seg til på loftet.

Vegg i vegg bor bestefarens yngre bror, men de to familiene har ikke snakket med hverandre så lenge Filip kan huske.

Bestefaren Arnstein er «konstant døende», han har silikose etter et langt liv som steinsliper.

I pausene mellom slimharkingen forteller han Filip historien fra 1914, som er bokens andre tidslinje. Det var den sommeren første verdenskrig var under oppseiling, og den da 11 år gamle Arnstein og lillebroren Truls ble sendt ut i Nordmarka av sin danskfødte far, for å lære å klare seg selv i noen uker!

Og det er her, i skildringene fra Oslos egen villmark, at Elling virkelig viser seg som en fullbåren dikter.

Enten det er i beskrivelsen av døgnfluens vakre, men tragiske liv, eller i den mer makabre men også dypt humoristiske skildringen av en veritabel froskemassakre!

For ikke å nevne det mytologiske fluefiskets mange hemmeligheter.

Arnstein og Truls snubler rundt i skauen i en tilstand av like deler lykke og desperasjon.

Det er som om Tom Sawyer og Huckleberry Finn har valgt Holmenkollbanen i stedet for Mississippielven.

Disse gutta på tur går Lars Monsen en høy gang!

Sjelden eller aldri har vel landskapet mellom Katnosa, Stryken, Helgeren og Finntjern fremstått mer spennede enn i denne boken.

Lars Elling har nok lest både sin Mark Twain, sin Per Petterson og sin Gunnar Larsen. Han er på samme tid lyrisk og sprudlende, alvorlig og tøysete.

Det bygger som seg hør og bør opp til et dramatisk vendepunkt denne skjebnetunge sommeren, noe som er med på å forklare hvorfor livene til Arnstein og Truls ble som de ble.

Som en tilleggskvalitet blir vi introdusert til folk og håndverk fra det tidlige 1900-tallet. Tatere, tømmerhoggere og fløtere gir en ekstra tidskoloritt til historien.

Med jevne mellomrom føres vi tilbake til 1985, og følger utviklingen til Bryan Ferry-kloningen Filip og hans vindskeive, men bestemte vei mot å beherske tegningen og den perfekte strek. Slik kan boken også leses som et portrett av kunstneren som ung mann.

Alle karakterene vi introduseres for i denne boken skildres slik at vi husker dem.

Med sine særheter, nykker, feil og styrker blir de levende og virkelige mennesker foran øynene på oss. Personligheter som hever seg langt over de hverdagslige, grå skikkelsene norsk samtidslitteratur ellers er så fylt av.

Det er lenge siden jeg har lest en norsk roman med større språklig overskudd og mer fengende personer enn i «Fyrstene av Finntjern».

Det er en historie som strømmer over av kreative formuleringer, elleville historier og nærmest visuelle inntrykk. Forfatteren har et usedvanlig rikt ordforråd, og at Lars Elling opprinnelig er billedkunstner ser man ikke minst i hans evne til naturskildringer.

Han eksellerer i forseggjorte, impresjonistiske formuleringer. Som når han skildrer hvordan vannet ligger «lakkblankt i den svartgrønne speilskyggen av granene».

For en gangs skyld har jeg mine ord i behold når jeg fastslår at denne boken er en lesefest!

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk