Et helt unikt liv! Bokanmeldelse: Kadafi Zaman: «Den norske drømmen»
TV 2-journalisten Kadafi Zaman skriver engasjerende, spennende og morsomt om sitt helt unike liv og sin kjærlighet for Norge i boken «Den norske drømmen». Men: Han skulle bare skrevet mer!
For snaue 200 sider blir litt for knapt til å skildre fire generasjoners familiehistorie, pluss en helt ellevill karriere.
Kadafi Zaman er et av Norges mest kjente reporterfjes, et resultat av et 20 år langt arbeidsliv preget av krig, kriminalitet og naturkatastrofer.
– Denne boka handler om meg og min jobb som nyhetsreporter. Men det hadde ikke blitt noen bok hvis foreldrene mine ikke hadde flyttet fra Pakistan. (…) Journalisten Kadafi er et produkt av innvandringen til Norge. Derfor handler denne boka like mye om min personlige reise, skriver Kadafi innledningsvis.
«Den norske drømmen» er følgelig en todelt bok – første del handler Zamans forfedre i Pakistan, og om den i utgangspunktet midlertidige reisen foreldrene hans gjorde til Norge. Andre del handler om Zamans virke som journalist.
Husker? Tilbake i Norge etter fengslingen: − Det verste jeg har opplevd
Kadafi Zaman slekter på en fornem slekt fra Nagrian, i Punjab-provinsen i Pakistan, som eide svære jordeiendommer, var ledere i lokalsamfunnet og hadde store karrieremessige forventninger knyttet til seg. At faren til Kadafi reiste til Europa med to kompiser for å prøve lykken i 1970 kom heller av eventyrlyst, enn av desperasjon.
Foreldrene hans endte opp i Lier, og det som kun skulle være et kort opphold ble til dype røtter.
Det er fint å lese om Zamans tilsynelatende bekymringsløse oppvekst. Dette er en helt annen oppvekst enn det Abid Raja har fortalt om i sin bok «Min skyld» – som har ligget og vaket i toppen av den norske bestselgerlisten i hele høst.
– De husker ikke en eneste vond opplevelse. Ingen rasisme. Ingen fordommer, skriver Zaman om foreldrenes minner fra da de først kom til Norge.
Les VGs anmeldelse av Abid Rajas «Min skyld» her: Rystende!
Skildringene om foreldrenes oppofring og integreringsarbeidet deres generasjon har gjort i Norge er rørende skrevet. Men når boken så går over andre del, blir teksten i overkant anekdotisk, stykkevis og delt.
For Zaman har som sagt dekket voldsomme saker. Det er snakk om verdens største naturkatastrofer, det er terrorangrep, drapsetterforskninger og krig. Han har rapportert fra episenteret til tsunamien i 2004, den arabiske våren, han har gått undercover som båtflyktning i Tyrkia og blitt banket og arrestert mens han dekket valget i Pakistan i 2018, for å nevne noe.
Men å gi alle disse svære hendelsene kapitler på ikke mer enn syv-åtte sider hver føles i overkant heseblesende.
Tekstene er gripende skrevet, men ofte veldig deskriptive, jeg har så lyst på mer innsikt i hva han tenke og følte, ikke bare hva han så og gjorde, og om hvordan flere av situasjonene han sto i spilte seg ut i etterkant.
Kadafi Zaman: – Jeg har hatt et helvete
Når man leser om et liv fylt med så ekstreme opplevelser er det umulig å ikke lure på hva det gjør med et menneske. Slike refleksjoner gis selvsagt i enkeltsetninger her og der, samt i et snaut fire sider langt (og fint) kapitel kalt «Journalist, ikke aktivist», men hadde fortjent mer plass.
«Drømmen om Norge» føles litt som to forskjellige prosjekter smelt sammen i ett – der del en og del to ikke får god nok bro over i hverandre, samtidig som beretningene fra journalistkarrieren ofte fremstår som ganske frittstående.
Knappe 200 sider er ikke nok til å gi leseren en helhetlig beretning om hverken det ene eller det andre. Men det er egentlig et fordekt kompliment, for Zaman skriver engasjerende, ikke minst også morsomt der det passer seg, om sitt helt unike liv og sin kjærlighet for Norge.
Han skulle bare ha skrevet mer.
Anmeldt av: Oda Faremo Lindholm
