Flott finale!: Bokanmeldelse: Karl Ove Knausgård: «Om sommeren»

Så er det altså fullbrakt. Karl Ove Knausgård har levert fjerde og siste bind av sin årstidskvartett, og det har vært en fascinerende og tidvis heseblesende leseropplevelse å følge hans ferd gjennom denne syklusen.

Jeg har vel aldri på lignende måte fått følelsen av å følge en forfatters arbeid helt tett innpå prosessen. De siste tekstene i denne boken ble skrevet for bare en liten måned siden, og på mange måter er da også denne kvartetten en fortelling om skriving.

Knausgård kommenterer og krysshenviser til egne tekster underveis i boken, han reflekterer over sin egen skriveprosess, og han tar bokstavelig talt leseren med inn i skrivestua.

Grunnleggende sett er det de velkjente motivene fra de tre tidligere bøkene, «Om høsten», «Om vinteren» og «Om våren», som også kjennetegner «Om sommeren».

Han skildrer fenomener, enten det er materielle gjenstander, insekter, landskap eller dyr i korte tekster. Samtidig fortsetter han sin dagbokskriving, henvendt til sin yngste datter som nå er blitt to år gammel.

Ari Behn om sitt møte med Knausgård: – Som å møte Gandalf

Knausgård skriver akkurat like vakkert og engasjerende om familien sin nå som før. Men der det særlig i «Om våren» også var skyggefulle partier preget av depresjon og problemer, er «Om sommeren» mye mer preget av varme og faktisk glede.

Vel å merke en glede som i klassisk Knausgårdstil går hånd i hånd med mild resignasjon – en sensommerfølelse som kler utgivelsestidspunktet svært godt.

Hør Knausgård i bokprat: Knausgård, Nesbø og Eia om hverandre, barna og ensomheten

Karl Ove Knausgård har gjennom alle disse fire bøkene lagt for dag en ganske unik både auditiv og visuell hukommelse, noe som forklarer hvordan han er i stand til å hente frem så mange minner og scener. Han tar alt innover seg og gjør det levende igjen for andre, og det er vel denne evnen til «besjeling» som mer enn noe forklarer det unike gjennomslaget hans.

Samtidig har han også svakheter som forfatter. Bokens refleksjoner omkring skriving er overraskende lite skarpe, det samme gjelder når han som vanlig hengir seg til uklare metafysiske spekulasjoner.

Les: «Min kamp» blir teater: Svenskehetsen var en god inngang

I løpet av handlingen introduserer han også en annen jeg-person, en eldre kvinne med navn Johanne. Hennes historie kretser rundt et av Knausgårds grunnmotiver, nemlig skam. Men denne sidehistorien blir i overkant banal og dårlig argumentert. Da fungerer det langt bedre når han skriver om evolusjon og den svenske naturforskeren Swedenborg, nesten morsomt er det.

Tilværelsens store evolusjonshjul er i hvert fall noe Knausgård kan forholde seg til. Men kanskje er et like viktig motiv det spørsmålet som blir stilt ved begynnelsen og slutten av boken:

Hva skal vi med friheten vår, og hva bruker vi den egentlig til?

Hør: Sjekk ut høstens terningkast 6-bøker og hvilke bøker VGs bokanmeldere gleder seg til denne høsten: