Absurd blanding

Jon Eirik Lundberg: «Sverige»

183 sider. Kr. 298,-Aschehoug

Det finnes ingen skikkelig forklaring på hva dette er, eller skal være ment å være. Ikke blir man særlig klok etter endt lesning heller. Lett forvirring er det som best beskriver leseropplevelsen, men man kjenner duften av diverse absurde kunstformer og teksttriks.

Litterært sett går tankene i retning den amerikanske forfatteren Richard Brautigan som var en mester i bilde- og metaforbruk, der han lot elver få liv og til slutt kunne la en ørret stå igjen som et bilde på det moderne forfall. Nå må det umiddelbart skytes inn at Lundberg ikke er i nærheten av Brautigans språklige mesterstykker, men for dem som kjenner hans forfatterskap, kan det gi et par hint om hva Lundberg har begitt seg ut på.

For dette er vanskelige saker, en bok som så å si ikke leverer noe av det en leser vil forvente å få av en bok, må eksellere i språkkunst, ellers blir det en smule poengløst. «Sverige» når sjeldent det nivået. Heldigvis dukker det opp noen freske partier og likeså språklige godbiter, men tekstene snubler ikke sjeldent i sin egen oppfinnsomhet og det blir litt tullete med en setning som:

«Jeg kjeder meg like kostelig som naturen selv, som i evig tid før min ikke har gjort annet enn å stirre inn i sin egen reprise.» Å kursivere poenget er et døvt triks, men tåpeligere er det at naturen i evighetsperspektiv har vært i uendelig utvikling, sett i et års perspektiv derimot, ville vel utsagnet hatt en viss logikk.

Sverige» klarer ikke å bli tilstrekkelig interessant på den ene eller andre måten, men er man av den tålmodige typen kan man lete seg fram til noen sukkertøy i denne absurde blandingen.

MORTEN ABRAHAMSEN