Om kåte, stygge menn. Bokanmeldelse: Lina Wolff: «Djevelgrepet»

Lina Wolffs nye roman «Djevelgrepet» er en ganske vanvittig beretning om partnervold.

Da Lina Wolffs augustprisvinnende roman «De polyglotte elskerne» kom på norsk i 2018 ga jeg den terningkast seks og skrev at forfatteren har «skapt en burlesk cocktail av mørk humor, absurditeter og aparte karakterer, som motsetter seg enkle svar på kompliserte spørsmål.»

Sitatet er for så vidt dekkende også for årets bok på norsk, «Djevelgrepet».

Det begynner nesten rosenrødt:

En godt utdannet kvinne har forlatt jobb og hjem i det kalde nord, reist til Firenze og blitt sammen med en tidligere livvakt fra Bari. Spesielt pen er han ikke, men hun «liker alt ved ham, enda så stygg han er.»

I Firenze overveldes hun av byens skjønnhet, fargene, luktene, de elskende parene som har høylytt sex.

Mannen gir henne kallenavnet Minnie, fordi hun er stille som en mus, og han har alltid ønsket seg en slik kvinne. Og hvis hun er Minnie, må han bli Mickey.

Minnie tar på seg oppgaven med å forvandle Mickey til en attraktiv mann.

Testosteronet begynner å stige og oser ut av den blanke skallen hans. Snart har han også andre kvinner enn Minnie. Relasjonen deres blir giftig og styrt av kjøttets begjær. De er fanget i djevelens grep.

Med en mann som Mickey, kan det bare ende i vold.

Det som begynner som en litt rar kjærlighetshistorie, blir gradvis mer brutalt, ja, riktig, riktig mørkt blir det før Lina Wolff setter punktum. Innen den tid har romanen beveget seg fra Italia til USA og tilbake til Firenze igjen.

Omtrent midtveis i romanen kommer et taktskifte når Minnie motvillig innser at hun må forlate Mickey for å overleve. Hva som da skjer, er det best å ikke røpe, men la meg si såpass:

Du kommer ikke til å tro det!

Igjen viser Wolff seg som en spenstig forfatter som sprenger rammene for den realistiske fortellingen.

Les også

Bokanmeldelse: Litterært eventyrlandskap

Man kan trygt si at danske Charlotte Weitze går sine helt egne veier i nordisk samtidslitteratur.

Feminist, ja visst, men vanskelig å sette i bås. Som i tidligere bøker utforsker hun maktforholdet mellom kvinner og menn, denne gang som et intenst kammerdrama.

Den psykologiske manipulasjonen og offerets fornektelse, er som tatt ut av en lærebok for parterapeuter. Samtidig peker bruddet med realismen på en type innsikter bare litteraturen kan gi.

Er det egentlig snakk om en jungiansk fabel om sjelens seier over kjøttet? En psykoanalytiker vil finne mye snadder her.

Det er ikke til å komme fra at «Djevelgrepet» er en merkelig roman. Til tider fryktelig irriterende, andre ganger spennende som en skrekkfilm.

Et av bokens største mysterier er relasjonen mellom Minnie og Mickey, som knapt er troverdig, men sikkert eksisterer.

For hva ser en språkmektig, pen og høyt utdannet kvinne, som siterer Nietzsche, Jung og Unica Zürn, i en sprengkåt, stygg og udannet italiener? Om ikke annet, så er begjærets veier uransakelige.

Ett står likevel fast: Wolff klarer definitivt å få leseren til å undres, og det er en litterær styrke som bør belønnes. Dessuten kommer språklige gullkorn på løpende bånd:

«Å være mann, tenker hun da hun ser ham sitte der, er som å bo i Guatemala. Ingen årstider, ingen sykluser, ingen svingninger – bare sol og uforanderlighet i kroppen, tjuefem grader året rundt.»

Lina Wolff kan få sagt det, selv når hun innimellom mister grepet.

Anmeldt: Gabriel Michael Vosgraff Moro