FARVEL: Dag Solstad har levert en energibombe av en roman og et muntert farvel med en tragisk skikkelse, mener VGs anmelder. Foto: Baard Henriksen

Energibombe! Bokanmeldelse: Dag Solstad: «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen»

VG:s terninger viser 6 prikker

Ingen andre kan vel skrive like florlett om blytunge temaer som kristendom, fortapelse, eksistensialisme og soning. Dag Solstads siste bok er en fulladet litterær energibombe!

Det er altså duket for gjensyn med Bjørn Hansen. Den tidligere kemneren på Kongsberg, som også har en karriere som domfelt trygdemisbruker bak seg. I forrige roman om Bjørn Hansen fulgte vi ham på det særdeles lite vellykkede besøket til sønnen og hans familie, og den påfølgende flukten fra Nordagutu jernbanestasjon.

Les intetervju her: - 78 år er en høy alder å skrive romaner i

Nå hensleper den 77 år gamle Bjørn Hansen sin alderdom i en ettromsleilighet på Grønland, i det som må kunne kalles «splendid isolation». Uten tv, internett eller aviser, og med bare minimal sosial kontakt med andre mennesker.

Hans viktigste «samtalepartnere» er bøkene som fyller leiligheten fra gulv til tak. Og da særlig eksistensialistene, ikke minst Kierkegaard og Camus. Det er nok ingen tilfeldighet at «Myten om Sisyfos» er blant favorittbøker hans. Så får det heller være at Solstad feilskriver navnet til sin forfatterkollega Günter Grass.

les også

Anne B. Ragde etter hjerneslaget: – Håper at jeg én dag blir meg selv igjen

Pluss content

Ellers er det med en ikke ubetydelig lettelse Bjørn Hansen går aldringen og den uavvendelige døden i møte: «Kroppen forlot sjelen, langsomt, men ubønnhørlig».

Denne sakte mentale og fysiske nedbyggingen av et liv tar en brå vending den dagen Bjørn Hansen får besøk av sin svigerdatter Thea Nielsen og sønnesønnen Wiggo, som han ikke har sett siden det famøse besøket i Bø for ni år siden.

Wiggo skal studere i Oslo, og hans foreldre har funnet ut at han kan bo hos bestefaren sin inntil videre. Stikk i strid med det han selv (og leseren) skulle tro, blir Bjørn Hansen glad for denne tilnærmingen.

les også

Fått med deg denne sekser-romanen? Glødende!

Det kommer en ny og lettere, nærmest harmonisk, stemning over livet hans. Wiggo representerer vitalitet og ungdommelig energi, og ikke bare det: Det viser seg at han ser på bestefaren sin som en opprører – en som har vendt ryggen til det konvensjonelle livet. Det som for Bjørn Hansen har vært en årelang flukt blir slik snudd til en forsoning. 

Denne nye lettheten bærer mye av bokens litterære kvaliteter. Gammelmannsstavringen blir erstattet av dynamikk og handlekraft (i hvert fall i det små), og Bjørn Hansens repeterende indre samtaler med en gud han ikke tror på blir erstattet av ekte dialoger med sønnesønnen.

Fått med deg: Nå selger Karen (22) mer bøker enn Jo Nesbø

Det er i disse bruddflatene i romanen at Solstad for alvor viser sin mesterklo som forfatter. Det samme gjelder alle de presist skildrende detaljene som er strødd rundt i denne lille romanen. Tilsynelatende trivialiteter blir til meningsbærende elementer i en større sammenheng.

les også

Lars Saabye Christensen tar farvel som forfatter i ny bok

Pluss content

Men selvsagt er det en slange i paradiset, og like selvsagt er den iført kvinnelig ham. En «bloggerinne» forfører Wiggo, og forrykker dermed balansen fullstendig i Bjørn Hansens nye tilværelse. «En negativ ånd», for å si det med hovedpersonen selv. Dermed bygger det også opp til en finale der triumf og resignasjon går hånd i hånd, i god Solstad-ånd. En oppmuntrende tragedie, rett og slett. 

Historien om Bjørn Hansen er definitivt over med dette. Men Dag Solstad er fortsatt en så vital forfatter at siste ord neppe er skrevet fra den kanten. Så mye litterær energi samlet mellom to permer er det få av hans yngre kolleger som kan vise til.

Dag Solstad holder sitt eget høye nivå hele veien inn!

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder