En begivenhet innen nordisk krim! Bokanmeldelse: Kurt Aust: «Hjertets mørke»

Med «Hjertets mørke» avslutter Kurt Aust sitt makeløse storverk om professor Thomas av Boueberge og hans assistent Petter Hortten. Det er en begivenhet innen nordisk krim.

Det første bindet i serien, «Vredens dag», kom ut i 1999. Her tar Aust steget tre hundre år tilbake, og lar handlingen utspille seg på en gård i Danmark i 1699. Thomas og Petter stilles overfor en klassisk krimgåte av typen «Nedsnødd gods». En bunnsolid debut som vekket oppsikt blant norske krimentusiaster.

Årets bind er det åttende og siste, og utspiller seg på kysten av Guinea i 1707. En direkte fortsettelse av «Skipet med det onde øye», som kom i 2017 - og ble nominert til Rivertonprisen.

Med denne boken setter Kurt Aust et mørkt punktum for krimserien som fortjener å bli oppdaget av mange flere lesere.

Sjekk anmeldelsen av bind 7: Actionfylt piratkrim

Etter en handlingsmettet sjøreise ankommer Professor Boueberge og medhjelper Petter Hortten Christiansborg fort der de (blant mye annet) skal undersøke omstendighetene rundt en fryktelig skipsulykke som har funnet sted to år tidligere. Et fullastet slaveskip er blitt sprengt i lufta. Over åtte hundre mennesker døde i et inferno av ild. Hvordan kunne noe slikt skje?

Tittelen «Hjertets mørke» er selvsagt et pek til Joseph Conrads «Hart of Darknes» fra 1902. Og som Conrad er også Aust på sporet av den menneskelige ondskaps røtter.

Så snart Boueberge og Hortten har satt sine ben på afrikansk jord, befinner de seg i et kaos av intriger, drap og maskespill.

Synlig fra det dansk-norske fortet ligger både en nederlandsk og en engelsk befestning. Gåavstand til de fleste konflikter. Det koker blant de ulike landenes offiserer og soldater, prester og handelsmenn. Fyll, sykdom og en uutholdelig hete virker som bensin på bålet, og de underligste allianser blusser opp og blir til aske.

Og helt nederst på den sosiale stigen, rettere sagt under den, befinner slavene seg. Kjøp og salg av menneskelig kjøtt og blod. En eldgammel gesjeft som nå finner sin fornyelse ved at de ulykkelige skipes over havet til en ny verden under de mest forferdelige forhold. 

Aust har spent opp et stort lerret denne gangen. Nesten seks hundre sider, befolket med et fargerikt persongalleri, og med et fyrverkeri av underfortellinger og groteske scener.

Selve krimintrigen ligger skjult i et vell av tråder, og spor som peker i ulike retninger. Og ikke nok med det. Den teksten vi leser blir hele tid ført i pennen av en aldrende Petter Hortten i København nesten femti år senere.

Når det endelige punktum skal settes, må derfor forfatteren ikke bare samle trådene fra denne siste romanen i serien, men også rydde opp, og gi mening til et vell av hendelser og intriger som har grodd fram gjennom verkets øvrige syv bind. Da blir det kanskje noe trått mot slutten, men gudhjelpe meg – det er intet mindre enn en bragd å få dette til.

Vel blåst, Kurt Aust! Du har gitt norsk krim et storverk som står som en påle.

Og til nye lesere: Les bindene i riktig rekkefølge. Langsomt.

Anmeldt av: Ingvar Ambjørnsen