Brakdebut! Bokanmeldelse av Lydia Sandgrens prisvinnende debutroman

En sjelden gang debuterer en forfatter med en bok som er så ambisiøs at det er en fryd.

Svenske Lydia Sandgren brakdebuterte med «Samlede verker» i fjor. Den 700 sider lange romanen vant på sensasjonelt vis Sveriges største litteraturpris, Augustprisen, og ble en bestselger og snakkis hos «søta bror». Ikke rart det ble budkamp da rettighetene ble solgt til Norge.

Så hva skyldes all denne ståheien, og er den fortjent?

«Samlede verker» er en dannelsesroman fra Göteborg, en ordrik kunstnerroman med et snev av attenhundretall over seg. Tre venner står sentralt: Forleggeren Martin Berg, maleren Gustav Becker og akademikeren Cecilia Wikner.

Martin og Gustav finner hverandre på åttitallet og blir uatskillelige kompiser og svirebrødre med kunstnerdrømmer. Martin vil bli forfatter, mens vidunderbarnet Gustav allerede er en begavet maler og ender opp som Sveriges mest kjente billedkunstner – en slags åndelig fetter av Odd Nerdrum.

På universitetet, der Martin begynner på filosofi, treffer han den vakre, gåtefulle og akademisk skarpskodde Cecilia, som blir hans store kjærlighet og Gustavs muse. Senere får Martin og Cecilia to barn, Rakel og Elis. Martins forfatterdrøm må vike for jobb i forlag og småbarnsliv.

Og så en dag, rett etter å ha levert sin doktorgradsavhandling, forsvinner Cecilia sporløst.

Gåten Cecilia er «Samlede verkers» sentrale omdreiningspunkt. Hvorfor dro hun? Hva får en mor til å forlate sine to små barn? Femten år senere, samtidig med at det overalt i Göteborg henger portretter av Cecilia som reklamerer for Gustavs store retrospektive utstilling, kommer datteren Rakel på sporet av henne.

«Samlede verker» er ambisiøs så det holder. Lydia Sandgren er født i 1987, men skildrer med stor overbevisning to unge kulturmenns dannelsesreise, fra de er unge og lovende, til de er godt over middagshøyden.

Romanen handler om kunstneriske og akademiske ambisjoner, vennskap og kjærlighet, drømmer og nederlag. Det er en kjærlighetserklæring til litteraturen, til mulighetene som finnes i fiksjonens verden.

Sandgren skal ha brukt ti år på manuset. Det merkes. Plottet har flere besnærende krumspring.

Referansene til andre bøker, forfattere og filosofer er mange. Det blir til tider kanskje litt mye «namedropping», men det speiler samtidig karakterenes verden og tidens akademiske moter.

Her er dessuten mange stikk til svartkledde kulturmenn med stor K. Også Knausgård får sitt pass påskrevet:

«her har vi altså enda en mann som liksom bare bretter seg utover sidene i ikke mindre enn seks bind ... Kvinner som bretter seg ut, får bare dritt og kalles selvopptatte.»

Fått med deg? Karl Ove Knausgård skriver serie – følger opp «Morgenstjernen»

Romanen gir assosiasjoner til Siri Hustvedts «Det jeg elsket», en annen bok der psykologi, billedkunst og litteratur står sentralt. Det er altså ingen overdrivelse å hevde at «Samlede verker» er en rik roman, på godt og vondt. Språklig beveger forfatteren seg fra lysende portretter til regelrette klisjeer à la «en bølge av lykke skyller ...»

Nesten alle romaner som tipper fem hundre sider, er for lange. Sandgren henter seg heldigvis inn med en slutt som sitter som et skudd.

Sammenliknet med de fleste anemiske debutromaner, er «Samlede verker» et storartet verk som velfortjent har gitt forfatteren en pangstart på karrieren. Så er det bare å håpe at hun med tittelen ikke antyder at hun allerede er ferdig som forfatter.

Anmeldt av: Gabriel Michael Vosgraff Moro