BORTGJEMT: Roy Jacobsens tekst «På randen av Vigeland» ble i fjor trykket i antologien «Det felles eide. Forfattere om offentlig kunst i Oslo.» Nå gis den ut i egen bok. Foto: Frode Hansen

Jacobsens juvel! Bokanmeldelse: Roy Jacobsen: «På randen av Vigeland»

VG:s terninger viser 6 prikker

Roy Jacobsen skrev fjorårets kanskje mest bortgjemte juvel av en tekst: «På randen av Vigeland» er en stor fortelling som nå utgis som egen bok.

Teksten sto opprinnelig på trykk i antologien «Det felles eide. Forfattere om offentlig kunst i Oslo» som kom ut i fjor. Roy Jacobsens bidrag til samlingen ble en snakkis, men nådde likevel ikke bredt ut gjennom den grå og anonyme bokutgivelsen - der hans bidrag bare var et av mange. «På randen av Vigeland» fortjener å løftes fram som egen tekst, i en liten bok. Dette er magi - og en stor fortelling om alle de vanskelige ting i livet, og litt til.

Mer terningkast 6: Jacobsens «Riegels øyne» er usedvanlig vakker

Men de store vanskelige ting i tilværelsen er formidlet usedvanlig raffinert, både lett og tett og ganske antydende – elegant «show don’t tell». For det starter på første side: Familien havnet for over 30 år siden i en bilulykke. Moren døde, faren ble hardt skadet.

Les intervjuet: - Jeg plukket min mors eiendeler ut av det blodige bilvraket

Preget av skyld og sorg bygger faren seg opp igjen, og en gang noen år senere lar han en replikk falle til sin sønn - om han syntes moren hadde hatt dårlige tenner? Et håpløst spørsmål syntes sønnen. Men så nøstes det opp, alle turene faren og to barn hadde i oppveksten i Frognerparken, mens moren hadde gått til tannlegen – én gang i uken eller hver fjortende dag, gjennom hele barndommen.

Men tannlegen var egentlig en psykiater, ingen ringere enn Irgens Strømme, som behandlet Knut Hamsum. Behandlingen skjedde på psykiaterens kontor i Kirkeveien i hovedstaden, og dermed lekte og løp de to arbeiderklassebarna fra Oslo øst i Gustav Vigelands enorme – og borgerlige, understreker Jacobsen flere ganger – parkanlegg.

Boken er usedvanlig vakkert illustrert med  John Erik Rileys fotografier fra Vigelandsanlegget, samt noen bilder tatt av andre, blant dem forfatteren selv.

les også

Roy Jacobsen med overraskende oppfølger til «De usynlige»

Portrettet som nennsomt risses opp av moren, er vakkert, kort og samtidig elegant skildret. Hun hadde altså en så gruoppvekkende oppvekst, at hun var på randen i hele sitt voksne liv. Men alt lyktes hun og mannen å skjule for sine barn, familie og venner.

«…Min søster og jeg vokste opp i den tro at vi hadde en stabil og likevektig mor, det finnes den dag i dag ikke en større skjønnhet i hukommelsen vår enn lyden av latteren hennes,» skriver Jacobsen.

Krimelsker? Sjekk ut denne terningkast 6-thrilleren

Her er er også faren skildret, hans røffe arbeidsliv, på bulldozeren, han som passerte et område i hovedstaden og kunne selvsikkert si at her hadde han lagt alt til rette. Og her er arbeidsfolk og bygging og sprenging av stein i Jacobsens oppvekstlandskap.

Dette velskrevne og vakre essayet viser en tetthet og en avstand til familien som sitter i leseren.

«På randen av Vigeland» er Roy Jacobsen i særklasse, utsøkt språk og komposisjon. Denne lille vakre boken må bli tidenes gave, og en kilde for litteraturgranskerne – her er mang en nøkkel til Roy Jacobsens forfatterskap. Men denne leser er glad for at teksten kommer først etter å ha lest mange av Jacobsens sentrale bøker, som «Seierherrene», eller «Hoggerne» eller de tre bøkene om kvinnene på Barrøy.

Men du og du så glad man blir over å lese denne juvelen av en tekst nå.

Anmeldt av: Guri Hjeltnes

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder