FRANSK KRIMBØLGE: Nå snakkes det mer om fransk krim enn nordic noir ute i bokverdenen. Bernhard Minier (57) er opprinnelig toller og utga sin første roman, «Hvis helvete var av is», i 2011 (den kom på norsk i fjor). Han har til sammen skrevet fire romaner, har mottatt en rekke priser, og er nå under oversettelse i 15 land.
FRANSK KRIMBØLGE: Nå snakkes det mer om fransk krim enn nordic noir ute i bokverdenen. Bernhard Minier (57) er opprinnelig toller og utga sin første roman, «Hvis helvete var av is», i 2011 (den kom på norsk i fjor). Han har til sammen skrevet fire romaner, har mottatt en rekke priser, og er nå under oversettelse i 15 land. Foto: Bruno Lévy

Bokanmeldelse: Bernard Minier: «En sang for druknede sjeler»

BOK

En tett befolket intrige med mye spenning og en del banaliteter.

Publisert:

Franskmennene er i ferd med å innta førsteplassen på den internasjonale krimtoppen, til fortrengsel for den etter hvert ganske utslitte «nordic noir»-sjangeren.

På den bakgrunn er det grunn til å ha forventninger når Aschehoug nå lanserer den andre boken i norsk språkdrakt fra franske Bernard Minier. Forventningene blir bare delvis innfridd. For her er det snakk om en form for fransk maksimalisme der mye – og mange – skal med, og der det i tillegg blir i overkant mange velbrukte klisjéer underveis i handlingen.

Vi er i Toulouse i juni 2010, akkurat under Fotball-VM i Sør-Afrika der det franske landslaget gjorde sin legendarisk elendige innsats. Kriminalførstebetjent Martin Servaz får en dramatisk drapssak i hendene – en ung kvinnelig lærer er funnet bastet, bundet og grundig druknet, og i svømmebassenget hennes flyter det en haug med dukker.

På åstedet kan man dessuten pågripe den tilsynelatende apatiske og sjokkskadde eleven hennes Hugo. Er den unge mannen drapspersonen, eller er han bare et uheldig vitne på feil sted til feil tid? Saken kompliseres i det øyeblikk Martin Servaz får en fortvilt oppringning fra Hugos mor. Det viser seg å være hans ungdomsforelskelse og ulykkelige kjærlighet Marianne, og sakens private dimensjon kompliseres ytterligere ved at Servaz’ egen datter Margot går på den samme prestisjefylte internatskolen som Hugo.

Og i bakgrunnen ruver Servaz’ uavsluttede jakt på kvinnemishandleren og massemorderen Julian Hirtmann – en sidehistorie om ham skal ikke uventet vise seg å ha relevans for bokens hovedhandling.

Dette er altså en krimhistorie der personlige relasjoner står i sentrum, og etterforskningen tar svært mange slynger og sløyfer underveis. Bernard Minier kan uten tvil skrive, men han har også en tendens til å bli selvnytende og dermed for dryg. Her strøs det rundt med latinske ordspråk, mens selvmordet som filosofisk mulighet er tema for sin egen diskusjon – man er da fransk og sofistikert må vite! Og i bakgrunnen drønner Mahlers symfonier.

Persongalleriet for øvrig teller både en tøff lesbisk politikvinne, et par ekle østeuropeiske kriminelle, korrupte politikere og arrogante akademikere.

Det blir mye – litt for mye – og når sakens løsning viser seg å være en i overkant banal konspirasjon, kan jeg også bare si meg middels fornøyd. Denne historien forsvarer ikke fullt ut sine over 600 sider.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk

Her kan du lese mer om