Ny krimserie fra Karin Fossum – Bokanmeldelse: «Drepende drage. Angrende hund»

Karin Fossum er fortsatt fenomenal språklig, og hennes nyeste krimhelt vekker interesse.

En ny krim fra Karin Fossum er en begivenhet, og spesielt når det dreier seg om første bok i en helt ny krimserie.

Etter femten bøker med Konrad Sejer skal leserne introduseres for en ny etterforsker: Eddie Feber. Med sine åtte barn, hvorav en har autisme og en er utviklingshemmet, går Eddie under kallenavnet «Feber og de åtte ungene».

Men, dette får vi først vite helt mot slutten av boken. Feber dukker ikke opp før det er 23 sider igjen av fortellingen. Det blir derfor noe misvisende av forlaget å kalle dette «En Feber-krim». Her er det lite etterforskning. «Drepende drage. Angrende hund» er først og fremst en psykologisk thriller med søskenparet Aksel og Ellinor i hovedrollene.

Vi befinner oss i det som blir kalt «landets største jordbruksfylke», og skjønner at vi skal til Innlandet. Aksel Adelson er førti år, og journalist i lokalavisen. Han er god på tragedier, noe som blant annet skyldes oppveksten i et kjærlighetsfattig hjem. En oppvekst som har skadet ham følelsesmessig, og som han skammer seg over.

Den viktigste personen i Aksels liv er lillesøsteren Ellinor. Hun er sykemeldt, og har en historie med psykiske lidelser. Det har blitt en livsoppgave for Aksel å holde søsteren i live, og han har forsaket både ekteskap og barn for å greie det. Tilhørigheten søsknene lengter etter, har de delvis funnet i hverandre, og de bruker blant annet tiden sammen til å fantasere om ulike måter å drepe moren på. Noe som blant annet kommer til uttrykk i en sterk og urovekkende prolog.

«Drepende drage. Angrende hund» handler om de stygge dyrene vi alle bærer inni oss, og hvordan de kan komme til uttrykk i samhandlingen med andre mennesker. Få andre norske krimforfattere skildrer menneskelige relasjoner så klokt og krystallklart som Fossum, og ikke minst så gripende.

Krimforfatterskapet hennes har et naturalistisk preg. Effektene av arv og miljø går igjen som en rød tråd, og er et hovedtema i hennes nyeste bok. Her skildrer hun hva rotløshet og manglende næring av ens røtter kan føre til, samt den viktige rollen foreldre spiller i barns liv. Eventyrmotiver har en sentral plass i fortellingen, spesielt eventyret om Hans og Grethe. Det er interessant å merke seg at betydningen av navnene Aksel og Hans harmonerer.

Fortellingen er preget av en snikende uhygge mens det langsomt bygges opp mot det uunngåelige. Leseren forstår hva som kommer, men det tar likevel for lang tid før vi får en forløsning. Først litt over 150 sider inn i boken skjer den første forbrytelsen som er varslet på bokens vaskeseddel. Historien mangler også de virkelige store vendepunktene som vi venter oss av en psykologisk thriller, og som Fossum tidligere har vist at hun så mesterlig behersker. Når løsningen til slutt åpenbares, er den ikke overraskende.

Den fremstår mer som en understreking av hele bokens tema, og viser hvor viktig det er at vi alle får nok kjærlighet og mulighet til å stå i lyset. Febers opptreden er så flyktig at det er vanskelig å si noe inngående om Fossums nye etterforsker, men den lille smakebiten vi får er nok til å vekke interessen og nysgjerrigheten for ham forut for neste bok i serien.

Anmeldt av: Elin Brend Bjørhei.