MONUMENT OVER MØDRENE: Shazia Majid (44) er journalist i VG og debuterer med et pionerarbeid om den første generasjonen innvandrerkvinner i Norge, med mest vekt på kvinnene fra Pakistan. Her er hun med moren Gulzar Majid som kom til Norge i 1973. Foto: Privat

Mektig om innvandrerkvinnene! Bokanmeldelse: Shazia Majid: «Ut av skyggene»

5 av 6

For en penn hun fører, Shazia Majid! For en historie hun løfter fram! Her skildres flere generasjoner kvinner med pakistanske røtter, så ærlig og åpent at leseren gisper, både av sjokk og begeistring.

Shazia Majid, som til daglig er journalist i VG, har skrevet et pionerarbeid om den første generasjonen innvandrerkvinner i Norge, med mest vekt på kvinnene fra Pakistan.

Hun skriver også om sin egen generasjon, som hun kaller storesøstergenerasjonen og generasjon prestasjon, og om småsøstrene og de yngre jentene som kommer etter Majid: De som nokså trygt kan si «fuck patriarchy» - uten store omkostninger.

Det har vært opprør mot patriarkatet, sterke familier og kompliserte sosiale forventninger overfor alle kvinnegenerasjoner, men på svært ulike vis, fra den lavmælte diplomatiske dragkamp innen ekteskap og storfamilie til åpnere opposisjon, men stadig med respekt for familieverdier.

Fått med deg? SV til angrep på regjeringen: - Kommer med løgn om innvandring

Shazia Majid (f. 1974) er journalist og kommentator i VG. Hun er dobbelt SKUP-diplom-vinner - og «Ut av skyggene» er hennes første bok. Foto: Janne Møller-Hansen

Shazia Majid makter å skrive om alt det vanskelige åpnere enn noen, som æresdrap. Men hun utleverer ikke den sterke klankulturen ensidig negativt, tvert om viser hun leseren alle de gode sidene ved tetthet, omsorg, ansvar, nærhet. Ved siden av den store kjærligheten hun vier mødrene, skildrer hun pakistanske familiefedre med lojalitet, varme og positive karakteristikker.

«Fedrene våre var unge, spinkle menn. I hånden hadde de en halvfull koffert, i hodet store drømmer, i underbevisstheten desperasjon og en tung bør – de kom ikke lenger nord, dette var siste stopp.» Fedrene kunne ikke snu, de hadde familie og forsørgeransvar hjemme. De måtte bare tjene så mye penger som mulig.

Majid setter vendepunktet til 1970-1971. Da ble Norge forandret for all framtid, skriver hun. Da kom et så stort antall innvandrere at termen ble «pakistanerproblemet». Mennene skapte en basis, så kunne koner og barn følge. I januar 1973 landet Majids mor på lille Fornebu flyplass, og ektemannen ventet på henne med bolig og jobb. Året etter ble Shazia født.

les også

700.000 innvandrere i Norge

Skildringene av forholdet mellom foreldrene er bevegende, deres enorme slit med flere jobber døgnet rundt for å få råd til å betale elendig bolig med utedo og sende store pengesummer hjem for å forsørge familien i Pakistan. Disse 71-erne havnet i tunge kvinneyrker, nederst på stigen lønnsmessig.

Bildet som tegnes av mødrene, som ikke kunne språk eller kjente kulturen (maten!) i det nye hjemlandet Norge, er noe av det mest inntrykksfulle denne anmelder har lest på lenge.

Kvinnene levde helt utenfor den allmenne norske samfunnsloopen, de var fullstendig isolert. «Ingen» i Norge «så» dem, kvinnene kjente ikke de enkleste rettigheter i arbeidsliv eller ved fødsler. Var kvinnene så heldige at de fikk én norsk venninne som hjalp og ga råd, kunne det være som natt og dag. Selv om isolasjonen egentlig er kjent, så illustreres den i denne boken i sjokkerende detalj og bredde, med dokumentasjon.

les også

Se dokumentar: «White Kid, Brown Kid»

Pluss content

Majid har tatt for seg avisenes skjeve omtale av pakistanerne og fremmedarbeiderne allment, med kritisk blikk. Ikke minst har hun lest med lupe den lille og «nølende» forskningen på feltet og gir forfriskende analyser. Forskningen avdekket at innvandrerkvinner levde under tredobbelt undertrykkelse: som kvinner, som arbeidere og som innvandrere. De måtte frigjøre seg fra tre åk. Majid løfter systematisk fram artikler, debatter, bøker og hendelser, gir skarpe riss med både snert og språklig eleganse.

Boken bringer et stort og ganske tungt stoff, det er en solid sakprosabok som man ikke koster gjennom i en fei. Det er noen gjentakelser og litt langtrukkent her og der, som med fordel kunne vært strammet inn. Men for en fortelling hun byr på!

Bokinteressert? Les ferske bokanmeldelser og forfatterintervjuer her

Kvinnene var usynlige. Det er de ikke lenger. Majid er økonom og glad i tall og utfordret Statistisk Sentralbyrå for å finne kvinnestatistikk – det var sannelig ikke mye. SSB sa: Vi publiserer statistikk når den etterspørres.

Shazia Majid er akkurat passe privat. Hun giftet seg purung og stormende forelsket i sin fetter, som døde like etter. Hun var en «brukt» kvinne, gikk på BI, ble gift på nytt, fikk barn, etter 20 år skilt. Hun har erfaring og viser den nøkternt.

Hvis man er på leting etter stoff om mediesakene, positive og negative, kontroverser og konflikter, samt  kunnskap om den nye generasjonen anno 2019, så finnes det her. Dette er en boken fylt av lojalitet og kjærlighet og ærlighet, som definitivt løfter innvandrerkvinnene ut fra skyggene. Bravo!

Anmeldt av: Guri Hjeltnes

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder