«Så sterk at du nesten ikke tror det er sant»: Bokanmeldelse: Claire-Louise Bennett
«Dam»

Claire-Louise Bennett har skrevet en fantastisk roman om de små detaljene som utgir et helt liv.

Alle disse bøkene man skal lese. Flere av dem skal man slite seg gjennom. Og så bare plutselig er den der. Mellom hendene dine. En roman så sterk at du nesten ikke tror det er sant.

Siste: Herbjørg Wassmo med oppfølger til trilogien om Dina

Slik er det med engelsk-irske Claire-Louise Bennetts debutroman «Dam», som kom ut i Irland i 2015 og som raskt ble oppdaget av kritikere og andre forfattere. Som vår egen Karl Ove Knausgård, som kjøpte de norske rettighetene til sitt eget forlag, Pelikanen.

Lest? Knausgårds Munch-utstilling er en genistrek

«Dam» er en roman som består av 20 ulike fortellinger. Den korteste er bare på noen linjer. En kvinne har flyttet til en liten hytte i utkanten av en landsby. Hun oppsøker ensomheten og naturen. I nærheten av hytten finnes det en dam. Men den er ikke spesielt dyp. Hun har selv forsøkt å kvitte seg med ting i dammen, «noe knust og kostbart noe», som hun slapp i vannet, «men det verken sank eller seg nedover. Det bikket liksom bare over og ble liggende der på en fryktelig synlig måte.»

Sjekk: Denne norske forfatteren selger mest i Tyskland

Dette kan assosieres til hovedpersonen. Hun har ingen navn. Vi får ikke vite hvordan hun ser ut. Hun forsøker på en måte å unnslippe i sin egen historie. Men hun er likevel godt synlig. Årsakene til ensomhetstrangen kommer gradvis til leseren: En akademisk karriere er avbrutt. En fryktelig sår tilbakemelding på en konferanse. En doktorgradsoppgave med tusenvis av ord som bare ligger hulter til bulter i uthuset.

For enkelte kan den tilsynelatende mangelen på en fortellerstruktur være en prøvelse. «Dam» er ingen pageturner i klassisk forstand. Men samtidig så er den nettopp dét. Som leser blir man dratt inn i Bennetts meditative og sprelske prosa, der hun kan fabulere side etter side om for eksempel komfyrbrytere. Hva skjer når den siste bryteren på komfyren hennes blir ødelagt og det ikke finnes reservedeler?

Ari Behn om sitt møte med Knausgård: – Som å møte Gandalf

Dette gir hovedpersonen assosiasjoner til en roman hun har lest, om det siste gjenlevende mennesket på jorden, en kvinne, som bare har et visst antall fyrstikker igjen. Hva skjer når alle fyrstikkene er brukt opp?

«Ettersom kvinnens død ikke beskrives i boka, kan den bare finne sted i hodet mitt, og det er som om noe fortsetter å hjemsøke meg eller som om jeg fortsetter å hjemsøke noe, slik at historien fortsetter lenge etter at boka er slutt, noe som utvilsomt må ha vært forfatterens bestemte ønske.»

Lest? Anne B. Ragde skrev slutten på Berlinerpoplene i smertehelvete

Det er slik «Dam» virker for meg også. Bennetts prosa forsetter å hjemsøke meg lenge etter at jeg har lest den. Hva menes med denne fortellingen? Hvorfor har hun bygget opp romanen på denne måten? Hvorfor velger hun å la hovedpersonen ha en mannlig venn, som knapt tar plass? Hva er det med den nostalgiske åpningsteksten, der hovedpersonen er en småjente som legger seg på en plen og sover. Og hvorfor skifter romanen synsvinkel i den siste fortellingen: Da zoomer Bennett ut og det fortelles i tredje person.

Mye kan sies om «Dam». Men den bør først og fremst leses og nytes.

Anmeldt av: Brynjulf Jung Tjønn