SKUMMELT: Hit, innerst i Maridalen i utkanten av Oslo og i en nedlagt militærleir, har Unni Lindell lagt mye av handlingen til årets krimbok «Dronen» fra hennes nok. - Her er det skummelt nok, sier hun.
SKUMMELT: Hit, innerst i Maridalen i utkanten av Oslo og i en nedlagt militærleir, har Unni Lindell lagt mye av handlingen til årets krimbok «Dronen» fra hennes nok. - Her er det skummelt nok, sier hun. Foto: Mattis Sandblad

Unni Lindell om ekteskapet: Derfor bor vi hver for oss

BOK

Unni Lindell (61) er både mørk og mystisk der hun står i skumringen innerst i Maridalen. Det er hit hun har lagt handlingen i sin nye bok, «Dronen».

Publisert: Oppdatert: 03.09.18 10:26

For er det noe hun kan, så er det å være mørk og mystisk. Det synes også på bankkontoen, for å si det slik. Hun er Norges krimdronning.

Men hun får kjeft av sønnen sin fordi hun lærer barnebarna å banne og når hun skriver er hun helt umulig å være sammen med. Derfor ble en egen leilighet i Oslo løsningen .

- Mannen min og jeg er fortsatt gift, sier Unni Lindell (61) som i disse dager er aktuell med ny krimroman.
– Han bor i huset vårt på Høvik, men jeg er så glad for at jeg nærmest bor på hemmelig adresse i Oslo. Der ute var det en periode utrolig mange rare mannfolk som kom på døra. Det var nok litt for mange som visste hvor jeg bodde, for å si det slik. Egentlig er jeg ikke så veldig tøff, sier Unni Lindell.

Men de tøffe krimheltene hennes selger. Over seks millioner bøker har hun solgt så langt. Bøkene er oversatt til en rekke språk. TV-serien om hennes mangeårige helt, Cato Isaksen , er vist i flere europeiske land.

«Dronen» heter årets bok fra hennes hånd- og utgangspunktet for at den boken også skal bli en bestselger er det aller beste. Førsteopplaget er på 50.000 eksemplarer og VGs anmelder har allerede konkludert: - «Dronen» byr på alt det som har gjort Unni Lindell til Norges krimdronning. Terningkast fem.

– Jeg måtte gråte litt, er så glad, utbryter Lindell umiddelbart etter at hun har lest anmeldelsen.

Vanligvis trenger hun ett år på skrive bøkene sine. Nærmest rutinemessing fikk hun i fjor sommer spørsmål fra forlaget om alt var på stell, om hun var godt i gang med boken.

– Ja da, løy jeg. Sannheten var at jeg ikke hadde noe klart. Absolutt ingenting. Men samtidig visste jeg at alt kom til å ordne seg. Dette kan jeg, men det var viktig å berolige forlaget.

Unni Lindell viser frem den nye boken som har utfordret henne på nye måter.

– Jeg visste jo ikke noen ting om droner fra før av. Ikke så mye om insekter heller som også er en viktig del av boken. Da var det bare å lese seg opp.

Det var ektemannen som satte henne på intrigen i årets bok.

– Han drev og lekte med en drone ifjor sommer og viste meg landskapet sett ovenfra. Plutselig «så» jeg teltet i lysningen i skogen. Da visste jeg hvordan boken skule bli, hva den skulle handle om. Intrigen stod klart for meg. Alt jeg måtte gjøre var å skrive boken, sier Lindell.

«En mann står i en nedlagt militærleir og sender en drone utover. Han filmer, ser den mørke skogen ovenfra på skjermen. Klokka er 21.35, det er juni, sytten grader og solefall. Dronen kommer til en åpen plass ved et rapsjorde. Da ser han teltet. Det står akkurat der Evie Thorn ble drept for fem år siden».

– Teltet, sier Unni Lindell.

- Det var som å gjenoppleve et av barndommens store skrekkscenarioer. Vi var ofte på teltturer, mor og far, søsteren min og jeg. Vi barna havnet alltid ytterst på hver vår side, mot teltduken. Jeg var livredd for at noen skulle komme og hugge en kniv gjennom teltduken og drepe meg. Sånn sett var jeg kanskje litt forut for min tid, sier Unni Lindell.

Hun er glad for at hun er sommeren er over. Riktignok uten å ha vært på telttur og at hun er tilbake i leiligheten sin. Alene.

– Det er virkelig slitsomt å ha ferie. Det kryr av barn og barnebarn. Jeg blir litt kokt i hodet av det, sier Unni Lindell.

For i neste øyeblikk å legge ut i det vide og det brede om hvor fantastisk det er å være farmor - eller «Nunne» som de fire barnebarna kaller hennes.

– Jeg stortrives sammen med dem. Det er virkelig noe i det mange besteforeldre sier, de gir livet en ekstra dimensjon. De har så mye fantastisk å melde, ofte pleier jeg å skrive ned det de sier. Som for eksempel da jeg var på bytur med det eldste barnebarnet mitt. Han var kanskje fem den gangen. Mot oss kommer en kar som går og røyker. Er det noe jeg virkelig ikke kan fordra, er det røyking. Så jeg sier: «Vet du hva, jeg har aldri røkt» og da svarer han: «Vet du hva, Nunne. Det er ikke så spesielt, for det har faktisk aldri jeg gjort heller ».

Unni Lindell er allerede i gang med neste års bok - og denne gangen har hun en klar tanke om hva hun skal skrive om. Men det blir ingen ny krimbok. For den kommer først om to år.

– Nå gleder jeg meg aller mest til etterarbeidet med «Dronen», intervjuer, treffe leserne, bokssignering. Alt det som mange av mine kolleger kanskje ikke er fullt så begeistret for. Jeg synes det er morsomt jeg. Treffe leserne, høre hva de mener om boken min. Det liker jeg.

Men hun er alltid ikke like sikker på om leserne egentlig er like glade for å treffe henne.

– Av og til har jeg en følelse av at folk er litt «redd» meg. «Redde» for at de på en eller annen måte skal bli endel av handlingen i min nye bok. Kanskje som drapsmann - eller den som blir drept-. Menneskene jeg skriver om er jo tross alt i ytterkanten av livet, sier Unni Lindell.