«DANMARKS MODIGSTE»: Forfatter Sara Omar har skrevet det som omtales som Danmarks viktigste roman. Foto: Sille Veilmark / Information

Forfatteren av «Dødevaskeren»: - Jeg risikerer mitt liv

KØBENHAVN (VG) For to år siden hadde Sara Omar (31) en rekke selvmordsforsøk bak seg, hun var innlagt på sykehus på grunn av skader påført av andre og var bare en skygge av seg selv. Så skrev hun boken som nå hylles som Danmarks modigste og viktigste roman.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

I romanen tar hun et kraftig og personlig oppgjør med den mørke delen av islam og undertrykking av kvinner og barn. Og prisen Danmarks modigste betaler, er høy.

Les anmeldelsen av «Dødevaskeren» her

– Jeg er jo blitt tilgriset. Jeg får meldinger fra menn som vil ta meg med en tur i skogen, og jeg er hele tiden klar over at dette kan koste meg livet. Jeg kan gå fra dette intervjuet og risikere at noe skjer, sier den lille vevre kvinnen som kom fra Kurdistan til Danmark i 2001 som 15-åring.

Fra et helvete til et annet helvete - som hun selv sier.

Hun legger til:

– Men jeg er villig til å betale den prisen. Prøv å tenke på dette: Selv hvis de eliminerer meg, så kan de ikke eliminere mine ord. De lever videre.

Egen oppvekst

TERNINGKAST 5: «Dødevaskeren» slo ned som en bombe i Danmark før jul - og fikk flere norske aviser til å anmelde med en gang. VGs anmelder ga terningkast 5 - og kaller det en velskrevet debutroman og en rystende leseropplevelse. Nå er den ute på norsk.

Hun sover ikke.

– Nei, det gjør jeg ikke. Jeg kan ikke huske sist gang jeg sov.

– Så du er bare våken?

– Ja, hele tiden. Jeg hviler meg. Jeg tror det handler om å venne seg til det. Og så er det det at jeg faller ikke i søvn, jeg faller inn i .... Ja, det vil jeg ikke komme inn på. Men det er et valg jeg har tatt for å holde ut.

Hun snakker om å unngå traumene fra fortiden. Oppveksten i Kurdistan. For selv om hun ikke har uttalt at hun skriver om sin egen oppvekst, så leser de fleste det mellom linjene. Den lille jenta Frmesk i «Dødevaskeren», som er uønsket av sin far fordi hun er jente, ble født med en hvit hjerteformet hårtust på en ellers skallet isse - noe som skapte en hel del trøbbel i oppveksten. Sara Omar har også en krans av hvitt hår midt i alt det svarte. Vi påpeker at det nærmest er symbolsk.

– Ja, kanskje jeg er utvalgt, ler hun, men blir fort alvorlig.

– Håret er medfødt, og jeg har etterhvert begynt å akseptere det og elske det som en del av meg. Men om Frmesk er meg eller ikke, er ikke så viktig. Det viktigste for meg er å fortelle hvordan det henger sammen for kvinner som meg. Jeg snakker om den virkeligheten som mange lukker øynene for. Jeg snakker om det lag i et samfunn som er så tabubelagt og skamfullt, om kvinner som blir undertrykket og om menn som spiller gud.

les også

Sosial kontroll: Mer enn kvinnekamp

Boken beskriver incest, æresdrap, sosial kontroll, jenter som får ører og tunge skåret av fordi de sykler.

– Det var min barndomsvenninne, jeg opplevde det, hvisker hun.

Viktig og modig

I Danmark har hun fått folk til å lese, lytte og prate. «Dødevaskeren» er blitt kalt årets viktigste bok, og den er blitt pensum i dansk folkeskole. Sara Omar ble valgt til å holde nyttårstale for det danske folket i DR2, hun har mottatt Lesernes bokpris og skal motta en ytringsfrihetspris 1. mai. Boken kommer på norsk denne uken - og skal ut i blant annet Sverige, Frankrike og Serbia.

DANMARKS MODIGSTE: Det er Sara Omar (31) blitt kalt etter at hun ga ut romanen «Dødevaskeren» som er et kraftig og personlig oppgjør med patriarken og den mørke delen av islam og undertrykkelse av kvinner og barn. Foto: Henriette Mørk

For bare to år siden var situasjonen en helt annen. Hun hadde en rekke selvmordsforsøk bak seg. Hun tenkte at ikke verden hadde bruk for «sånne som henne» og beskriver seg selv som bare en skygge. Hun var innlagt på sykehus - på grunn av skader som var påført henne av andre. Hvem vil hun ikke snakke om, kan ikke snakke om.

– Jeg hadde nådd bunnen som menneske. Det var ikke noe lyst, alt var sort. Jeg hadde alltid alltid lett etter et lys, etter et håp, men jeg hadde ikke kunnet finne det noe sted.

Men så fant hun et lys i seg selv.

– Jeg tvang meg selv til å kikke innover og spørre meg selv: Hva vil du? Jeg ville ikke at alt jeg hadde opplevd, skulle være forgjeves - og fant ut at det eneste jeg hadde igjen i mitt liv, var mine ord. I siste øyeblikk valgte jeg å sette meg ned og skrive. Å fortelle.

Skrev på sykehuset

les også

Det finnes ingen ære i drap

Hun skrev første kapittel av «Dødevaskeren» på sykehuset og sendte det til danske forlag sammen med et synopsis. Det ble budkrig.

– I dag er jeg selvsagt veldig glad for at jeg tok akkurat det valget. Jeg trådde ut av skyggeverdenen som var pålagt meg av andre. Folk kommer til meg og forteller hvor mye de kan se selv i personene i jeg beskriver i boken. Jeg har jo oppfordret folk til å bryte tausheten, og mange gjør nettopp det. Jeg ser at det er en bevegelse i riktig retning.

– Men du får også kritikk av egne - samtidig som dine ord brukes av islam-hatere - hvordan er det?

– Jeg er blitt nødt til å gå ut og markere. Min kamp har vært to kamper. Først «Dødevaskeren» som kampskrift, så gå ut og ta avstand fra det å skape splid og hevn mellom mennesker. Jeg er ikke ute etter å utslette en religion som millioner av mennesker har gjort til sin identitet. Jeg er ute etter å forstå hvor ondskapen kommer fra og hvordan vi sammen kan komme den til livs.

Men hun er tydelig på at hun vil være med på å reformere islam.

les også

Iranske kvinner slåss mot islamske lover

– Jeg tør å kritisere min egen bakgrunn og religion uten å diskriminere, generalisere eller stigmatisere. Respekt og forståelse er nøkkelen i denne kampen, fordi mange av dem jeg kritiserer, også ligger under samme kultur, religion og press. Vi er nødt til å sette spørsmål ved det som gjør aller mest vondt. Ved det i Koranen som brukes mot kvinnene. Ved det som mennene bruker til å legitimere ugjerninger og vold. De bruker det som en hammer. Vi må tolke Koranen mildere og mindre bokstavelig. En ting er ordene som står i boken, men en annen ting er hvordan vi bruker dem. Nå brukes de sannelig på verst tenkelige måte av for mange, sier Omar.

MEDFØDT HVIT KRANS: Som hovedpersonen Frmesk i romanen, er Sara Omar født med en hvit hårkrans. I boken er det mye bekymring rundt dette - og farmoren til Frmesk vil farge det svart - for at færre skulle legge merke til det. I dag har Sara Omar lært seg å elske den hvite stripen. Foto: Politikens forlag

Hun understreker at hun ikke har forlatt sin religion.

– Jeg er muslim, men jeg er også agnostiker. Er det plass til meg? Jeg mener ja, andre mener nei.

– Ikke alles historie

Noen kvinner har også stått fram og tatt avstand fra «Dødevaskeren», sagt at dette ikke deres historie, at Sara Omar generaliserer.

– Jeg er tydelig på at dette er én historie. Jeg er da glad for at noen sier at deres barndom ikke har vært slik, men jeg vil også gjerne si at bare fordi det ikke skjer i ditt hjem, så betyr det ikke at det ikke skjer hos naboen. Hvis du vet at nabojenta blir utsatt for noe, så vil i alle fall jeg være den som sparker inn døra og sier at dette er uakseptabelt. Jeg gjør det fordi jeg hadde ønsket at noen gjorde det for meg.

– For det var det ikke?

– Nei, det var det ikke. Hvis jeg bare kan redde ett enkelt liv med å bryte tausheten, så er min kamp blitt hørt.

Helt fra hun var liten, fra hun var jenta med den hvite hårstripen, har hun spurt «hvorfor» og sagt «urettferdig».

les også

Kastet hijaben på Instagram – ble fengslet

– Men der jeg kommer fra er jo ikke en kvinnes ord verdt noe de fleste steder. Hver gang jeg åpnet munnen min, skjønte jeg fort at den måtte lukkes. Det var jo alltid noen som overvåket oss, bare et feiltrinn, så kunne du bli utsatt for sosial kontroll, æresdrap eller bli lemlestet. Jeg lukket munnen min den gangen, men fra nå er den åpen. Jeg finner meg ikke i dette lenger og oppfordrer samtlige jenter og kvinner til å gjøre det samme.

Da VG møter henne på et hotell i sentrum av København, kommer hun akkurat fra et arrangement med Børns Vilkår - som har bedt henne om å være deres ambassadør. Hun hadde sikkerhetsvakter med, sier forlaget. Og voldsalarmen er aldri langt unna.

– Jeg vet at jeg risikerer alt. Det er ingen revolusjon som er gratis, den krever sine ofre. Men jeg frykter ingenting. Virkelig ingenting. For hva kan de gjøre med en kvinne som har vært gjennom alt, hva kan de gjøre med meg som ikke er blitt gjort før. De kan jo ikke drepe en kvinne som er kommet tilbake fra døden, sier hun.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder