SPENNENDE DEBUT: Sven Petter Næss har komponert et spennende krimplot i sin krimdebut, men tråkker i velkjente spor. Foto: Niklas Lello

Stieg Larsson-inspirert krimdebut: Bokanmeldelse: Sven Petter Næss: «Den stille uke»

4 av 6

Sven Petter Næss tråkker i kjente spor i sin fint komponerte krimdebut.

Vi befinner oss i den oppdiktede småbyen Elvestad, eller «Staden», som man sier på folkemunne. I krimromanen beskrives Elvestad som en del av Østerdalen. Det er flere beskrivelser i teksten som gir grunn til å tro at Elvestad er skapt etter inspirasjon fra Elverum og Hamar.

Stor krimguide: 10 krimbøker å glede seg til i vår

Natt til palmesøndag blir sønnen til en rik fabrikkdirektør knivstukket og drept i Elvestad. Kan drapet ha sammenheng med en nesten to år gammel forsvinningssak?

Kripos-etterforsker Harinder Singh og kollegaen Rachel Hauge sendes til stedet for å bistå det lokale politiet. Harinder er ikke glad for å måtte returnere til plassen der han vokste opp, hvor gamle konflikter fortsatt ulmer under overflaten.

Hovedpersonen som vender tilbake til barndomstraktene, gjerne et lite sted, hvor nåtidens demoner ble skapt, er et mye brukt motiv innen den nordiske kriminallitteraturen. Den siste tiden har vi blant annet lest det i Anders de la Mottes «Sensommer» og Camilla Grebes «Husdyret». Det er et plotgrep som gir mulighet for flere spennende konfliktlinjer, og det har Næss benyttet seg flittig av.

Få med deg: Krimmester!

Elvestad er befolket av flere interessante karakterer som på ulikt vis har påvirket Harinders liv. En av dem, en tidligere politimann, begynner snart å stikke kjepper i hjulene for etterforskningen. Mens Harinder, som er halvt inder, strever med å være tilbake, har Rachel godt av litt avveksling fra Oslo hvor hun nylig brøt forlovelsen med sin kvinnelige kjæreste.

«Den stille uke» begynner med en god prolog som setter stemning for de videre kapitlene. Førsteinntrykket av en stillferdig politiroman må vike når handlingen etter hvert skyter fart. Næss virker å ha satt seg godt inn i politiarbeid. Etterforskningen av det som blir flere drap, og oppbygningen frem mot løsningen av disse, fremstår troverdig innenfor politiromanens rammer.

Men troverdigheten glipper litt i noen av romanens slåss-scener, uten at det trekker altfor mye ned på det overordnede inntrykket. Her er det nok av spenning for dem som liker å bli underholdt og samtidig bryne de små grå. Handlingen fremstår forøvrig som sterkt inspirert av Stieg Larssons suksess «Menn som hater kvinner». Her er også en kvinnelig karakter som minner om Lisbeth Salander.

Les: Forlag vil ha slutt på hemmelighold om salgstall

Næss har komponert et spennende krimplot med tråder som han holder godt tak i gjennom boken. Handlingen byr på flere overraskelser og godt uttenkte vendepunkter. Men her er også ting som forfatteren kan forbedre seg på. Boken har for eksempel scener med sterkt potensial til å engasjere leseren følelsesmessig, men hvor dette skuslet bort ved at handlingen går for fort frem. Det kunne også skapt mer interesse hos leseren om Næss hadde porsjonert ut Harinders bakgrunnshistorie mer, fremfor å servere en god klunk av den allerede i første kapittel.

Språklig flyter romanen stort sett godt, men Næss burde blant annet arbeide med å gjøre språket mer aktivt. Setninger som «Frank kjente at han ble provosert» går igjen, disse blir sterkere om «kjente» (eller merket som også ofte blir brukt) fjernes.

For undertegnede er Næss et ubeskrevet blad. Et raskt søk på nett viser at han arbeider med kombinasjonen data og høyere utdanning. Han kan også fortsette med å skrive krimromaner. I «Den stille uke» finnes det uforløst konfliktstoff til fremtidige bøker. Harinder og Rachels bakgrunn, og personligheter, inneholder dessuten flere spennende detaljer som kan holde krimleserne i ånde gjennom nye krimeventyr.

Anmeldt av: Elin Brend Bjørhei

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder