«Helt oppslukende»: Bokanmeldelse Jojo Moyes – «Over Horisonten»

Jojo Moyes’ nyeste roman er det beste hun har skrevet siden «Et helt halvt år».

«Over horisonten» er en varm historie om hvordan litteratur kan forandre liv og viser en forfatter som behersker underholdningssjangeren til fulle.

Vi befinner oss i den lille byen Baileyville i Kentucky i USA på slutten av 1930-tallet. Hit kommer engelske Alice, som akkurat har giftet seg med en amerikaner. Foreldrene håper ekteskapet kan legge en demper på Alices impulsivitet. Alice er på sin side henrykt over muligheten til å få oppleve alle fasilitetene som USAs storbyer kan by på. Livet i rolige Baileyville blir ikke slik som Alice har sett for seg og hun strever med å finne tilfredsstillelse i ekteskapet.

Da det opprettes et omreisende bibliotek i byen, ser Alice sitt snitt til litt atspredelse i hverdagen og melder seg til tjeneste. Bibliotekarenes oppgave er å ri ut til avsidesliggende boliger og levere lesestoff, og på den måten bidra til dannelse og folkeopplysning. I spissen for de nye bibliotekarene befinner Margery O’Hare seg. En tøff kvinne som tidlig lærte å klare seg selv, og som aldri har passet inn i det gode selskap.

Det omreisende biblioteket markerer et nytt kapittel i Baileyvilles historie. Bøkene åpner opp nye sider hos menneskene som kommer i kontakt med dem, ikke minst hos Alice. Og med forandringene kommer kritikken. Alice, Margery og de andre bibliotekarene kommer på kollisjonskurs med sterke, lokale krefter og må kjempe for biblioteket og retten til å leve det livet de ønsker.

«Over horisonten» er skrevet med den samme varmen og humoren som kjennetegner bøkene til Moyes, språklig har hun aldri vært bedre. Det kommer godt frem i Eva Ulvens flotte oversettelse. Moyes har en egen evne til å sette ord på de små ting, til å skrive herlige, levende dialoger som gir karakterene personlighet og dybde og ikke minst skaper hun sterke, kvinnelige hovedpersoner som leseren har lyst til å tilbringe masse tid med.

Temaer som rasisme, fordommer, kjærlighet og vennskap står i sentrum, men aller viktigst er kvinnefrigjøring og feminisme. Dette understrekes i bokens etterord, hvor Moyes blant annet takker Caitlin Moran og Monica Lewinsky, sistnevnte har hun tidligere kalt sitt feministikon. Margery virker å være inspirert av Lewinsky: en kvinne som også blir brakt i vanry av folkesnakk, men som ikke lar seg knekke og kjemper for retten til å leve et nytt liv, uavhengig av fortiden.

«Over horisonten» er dedikert til bibliotekarer verden over og er en hyllest til litteraturens magiske kraft. Historien sprenger ingen nye grenser innen underholdningssjangeren, flere av karakterene er stereotype og handlingen ganske forutsigbar.

Men boken er helt oppslukende og byr på ren leseglede, og det er det mye hverdagsmagi i.