NYTT HUS, NY ROMAN: Zeshan Shakar (40) kommer denne uken med sin tredje roman. Her er han i sitt nye hus på Høyenhall i Oslo.

Zeshan Shakar: − At penger ikke betyr noe, er det dummeste jeg hører

«Tante ulrikkes vei»-forfatter Zeshan Shakar (40) tror ikke folk skjønner hvor slitsomt det er å være fattig.

Publisert:

– Masse royalties, ler Zeshan Shakar.

Det er hans korte og kontante svar på hvordan livet har forandret seg siden han ga ut debutromanen «Tante ulrikkes vei» for fem år siden.

Boken solgte i over 160.000 eksemplarer, og ble den nest mest solgte av alle bøker i 2018 og 10. mest solgte boken i 2019. Også oppfølgeren «Gul bok» ble en av årets mest solgte bøker (2020) – og den fikk terningkast 6 i VG.

Sjekk anmeldelsen av hans nye bok: Suveren forteller!

– Det er ikke derfor jeg skriver bøker, men la oss være ærlige: Økonomien betyr jo noe.

– I norsk sammenheng vokste jeg opp med veldig begrenset økonomi. Jeg tror ikke folk skjønner hvor slitsomt det er. Folk som sier at penger ikke betyr noe, er det dummeste jeg hører, sier Zeshan Shakar.

SUPERSUKSESS: Zeshan Shakar har totalt solgt rundt 240.000 eksemplarer av «Tante ulrikkes vei» og andreboken «Gul bok». Nå følger han opp.

Før debuten med «Tante ulrikkes vei» googlet han hvor mye det er vanlig at en forfatterdebutant selger – og tallet 1200 kom opp.

– Jeg ville vært superhappy med det, altså. At det skulle ta sånn av var helt uventet, sier Shakar.

Denne uken kommer tredje og siste bok i det han nå kaller en trilogi om hans Oslo. Om Groruddalen, klassereise og utenforskap.

I boken «De kaller meg ulven» møter vi en hovedperson uten navn, en voksen mann på Zeshans Shakars alder. Mens han selv kjenner på jaget etter noe mer, noe bedre, har hans pakistanske far bestemt seg for å flytte tilbake til Pakistan.

FULLFØRT TRILOGI: Da Zeshan Shakar skrev andreboken «Gul bok», skjønte han dette var en trilogi. Bøkene følger forskjellige hovedpersoner, men vi reiser rundt i det samme universet.

Mens de to pakker det lille faren sitter igjen med etter 50 år i Norge, blir leseren tatt med tilbake til en tøff oppvekst.

– Dette er det mest personlige jeg har skrevet. Jeg har far fra Pakistan og en mor som er fra skikkelig norsk arbeiderklasse. De vil nok kjenne seg igjen i mye, og selvsagt er jeg redd for hva de vil synes. Samtidig er de også klar over at jeg finner på, at jeg vrir og vender på dem.

– Da kommer de til å si: Ja, men det var jo ikke sånn!

Det var blant annet fjorårets 50-årsmarkering for da de første pakistanske fremmedarbeiderne kom til Norge, som satte fart på tankene og pennen til Shakar denne gangen.

– Det ble delt mye historier og bilder, særlig kom det frem veldig mange suksesshistorier av typen: Se, han kom fra en liten landsby i Pakistan, nå har han villa på Skedsmo, Mercedes og barn som er blitt leger og ingeniører.

– Men hvem skal fortelle historiene til dem som ikke har lykkes økonomisk?

PERSONLIG: Zeshan Shakar understreker at hans siste bok er fiksjon, men at boken er sterkt inspirert av egne foreldre og egen oppvekst.

Han bestemte seg for å gjøre det i denne boken. Selv om han understreker at det er fiksjon, er det på mange måter hans egne foreldre og egen oppvekst det handler om.

I boken forteller han blant annet om da familien skulle på ferie til Paris.

Hovedpersonen ser for seg ferie i Paris – slik vi alle tenker på det – men ferien går til en gigablokk i en fattig og svært belastet forstad til Paris. Til en slektning og 17 personer på to rom.

Turens høydepunkt skal for hovedpersonen være en tur til Euro Disney, men det hele ender opp med bismak og dårlig samvittighet fordi billettene velter familiens økonomi.

Episoden er mer eller mindre selvopplevd.

– Jeg kan fortsatt huske stanken i den blokka. Og selv om jeg nok ikke fikk like dårlig samvittighet som hovedpersonen for de forferdelig dyre billettene, kan jeg fortsatt huske at foreldrene mine snakket om at nå får vi i alle fall ikke ny støvsuger.

– Jeg tror mange har vanskelig for å forstå hvor stressende og mye styr det er å være fattig. Og det paradokset at det er de med minst ressurser som må deale med de mest byråkratiske systemene.

– Jeg tror dette er en virkelighet som preger hverdagen til mange selv i rike Norge, og jeg er glad for å kunne fortelle om dette i boken.

MANGE MØTER: Lars Saabye Christensens «Beatles» har betydd mye for Zeshan Shakar. Her i møte med ham og kronprinsesse Mette-Marit i forbindelse med hennes bokbane i 2019.

Kontrastene er store mellom tilbakeblikkene inn i barndommen og det livet hovedpersonen lever med kone, barn og jakt på nytt og større hus. Dette kjenner Zeshan seg veldig igjen i.

– Det er en klassereise jeg selv har gjort. Du kan godt si at det er en slags hevntokt som handler om å ta igjen alt det ikke foreldregenerasjonen fikk til av ulike årsaker.

– Et jag om å hele tiden få mer som du ikke klarer å skru av. Selv om du har fått til det og det, så vil du likevel ha mer, mer, mer.

Zeshan Shakar og familien (kone og to døtre på 16 og 5 år) har akkurat flyttet inn i stort, nytt hus på Høyenhall i Oslo – i en slags «lyckliga gatan» med eneboliger og blokker, hager og trampoliner – og bare en liten sykkeltur inn til sentrum.

TILBAKE I BYEN: Zeshan Shakar og familien er tilbake i Oslo etter å ha bodd en periode «på landet» på Romerike. Her foran sitt nye hus på Høyenhall.

– Jeg har blitt en sånn fyr som henter barn med elsykkel, ler Zeshan – og legger nærmest litt oppgitt til:

– Jeg er blitt en sånn fyr som fortsatt identifiserer meg som arbeiderklasse, men så sitter jeg her, sier han og slår ut med armene – til hvite flater, terrakottafarget kontrastvegg, kjøkkenøy og løsvekt-te servert i hvite designkopper.

– Det er jo helt åpenbart at jeg ikke er det, men jeg tror jeg vil identifisere meg sånn så lenge jeg lever.

I klassereisens natur ligger også alt man reiser vekk fra.

– Jeg har nok hele tiden en frykt for at jeg mister noe av meg selv på denne reisen. Du er jo pent nødt til å forlate noe, noen verdier, familie, venner. Jeg tenker mye på hva som skjer når foreldrene mine dør, da er det jeg som skal føre arven videre. Og klarer jeg det?

– Nei, svarer han selv.

BYRÅKRAT BY DAY: Og forfatter by night, slik er livet for Zeshan Shakar - som riktignok har hatt en åtte måneders skrivepermisjon denne gangen. Her på sitt nye hjemmekontor.

Derfor ble det plutselig viktig for Zeshan å stoppe opp og høre på foreldregenerasjonens historier.

– Hele utgangspunktet for den nye romanen er at foreldrene våre begynner å bli gamle. Vi som kaller oss andre- og tredjegenerasjons innvandrere, vi har brukt mye tid på å skrive og uttrykke oss om hvordan vi selv har det.

– Men så har vi glemt de første litt. Faren min er min portal til Pakistan. Hva skjer når han dør? Har jeg nok å gå på, slik at jeg kan jeg ta med meg dette til neste generasjon? Sannsynligvis kan jeg ikke det.

Det han kan gi videre, er de tre bøkene han har skrevet – en arv i seg selv.

– Det er en veldig forfatterting å si, men jeg skriver jo også for å huske. «Tante ulrikkes vei» startet med at jeg var redd for å glemme historier jeg og kompisene mine hadde opplevd – og begynte å skrive dem ned.

– Nå ser jeg på alle de tre bøkene som en nedtegnelse av min egen arv. For mye av det som er rent fysisk lagret i meg, vil bare forsvinne – med meg. Men hvis mine døtre leser disse bøkene vil de i alle fall forstå litt mer av hvor og hvem vi kommer fra.

– Det er fint å tenke på.

Samtidig er han veldig glad for å sette punktum for trilogien «Tante ulrikkes vei», «Gul bok» og «De kaller meg ulven».

– Jeg har sagt mitt, jeg føler meg ferdig med dette universet nå. Det føles deilig, og jeg føler jeg står friere enn noen gang.

– Nå kan jeg gjøre hva som helst, sier Zeshan Shakar.

Publisert:

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no