UTEN NERVE: Tove Nilsen veksler mellom foreldretemaet og andre bekjennelser fra eget liv etter innfallsmetoden. Hennes flyktige forhold til menn er et tema som går igjen, i en nådeløst selvutleverende stil som ikke har nerve eller gjør særlig inntrykk, mener VGs anmelder om Nilsens siste roman.

UTEN NERVE: Tove Nilsen veksler mellom foreldretemaet og andre bekjennelser fra eget liv etter innfallsmetoden. Hennes flyktige forhold til menn er et tema som går igjen, i en nådeløst selvutleverende stil som ikke har nerve eller gjør særlig inntrykk, mener VGs anmelder om Nilsens siste roman. Foto:Camilla Norli,

Bokanmeldelse: Tove Nilsen: «Konge i snø»

Anstrengt selvutleverende



Tove Nilsens nye roman er en interessant nok bakombok for dem som har lest «Skyskraper»-trilogien.

Kristine Isaksen
ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL



VG:s terninger viser 3 prikker

Første boken i den heter «Skyskraperengler», og er en av de såreste og fineste oppvekstskildringene som finnes på norsk.

Hovedpersonen Siri vokser opp i drabantby-Oslo på 60-tallet med en alkoholiker-far, og låner mange trekk fra forfatterens eget liv. For noen år siden kom en tilleggsroman som på vellykket vis gikk inn i samme tid og persongalleri, «Nede i himmelen».

På nytt kretser forfatteren rundt forholdet til foreldrene og ekteskapet deres. Men romanen av året føles ikke som en roman, mer som et personlig essay.

Den voksne hovedpersonen har et analyserende blikk på foreldrenes liv og valg, som er interessant for dem som har lest trilogien. Moren trer fram som en åndfull kvinne med mange talenter, som ikke fikk brukt seg på grunn av tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Fortelleren kaller den lille familien for «ensomhetens triangel», og utforsker hvordan ensomheten snek seg inn. Nøkkelen må være faren, som i perioder var en voldelig, utro drukkenbolt.

Hun forsøker å nærme seg ham i voksen alder, og blir med til hjembyen hans i Sachsen. Men faren forblir like fjern og uangripelig som før, fordi hun aldri konfronterer ham. Kanskje er det det tyske, fremmede i faren som er grobunnen for ensomheten hans, tenker jeg-fortelleren, men går ikke dypere enn det.

På tysklandsferien er slektningenes historier fra krigen og DDR-tiden spennende lesning. Den norske andre verdenskrig-litteraturen er enormt omfangsrik, men det slår meg hvor lite jeg vet om krigen fra de tyske borgernes ståsted.

Fortelleren veksler mellom foreldretemaet og andre bekjennelser fra eget liv etter innfallsmetoden. Hennes flyktige forhold til menn er et tema som går igjen, i en nådeløst selvutleverende stil som ikke har nerve eller gjør særlig inntrykk.

«Knausgård-passasjene» og der boken går inn i nyere diskusjoner om autentisitet og utlevering av sin nærmeste, er de svakeste punkter. Språket har heller ikke alltid god flyt, og de mange hakkete leddsetningene oppleves som rusk i lesemaskineriet.

Tove Nilsen har skrevet virkelighetslitteratur i mange år før det ble en trend, og gjør det best når hun gjør det på sin egen måte. Ikke på den trendy måten.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder