REKLAME-GURU: Øistein Borge (57) har lang erfaring innen film- og reklamebransjen, og som reklameregissør har han blant annet hentet hjem to Gulløver fra reklamefilmfestivalen i Cannes. Nå krimdebuterer han.
REKLAME-GURU: Øistein Borge (57) har lang erfaring innen film- og reklamebransjen, og som reklameregissør har han blant annet hentet hjem to Gulløver fra reklamefilmfestivalen i Cannes. Nå krimdebuterer han. Foto: Siv Hagtvedt ,

Alt skal med: Bokanmeldelse: Øistein Borge: «Den syvende demonen»

BOK

Øistein Borge er en god forfatter, men klarer ikke helt å styre klar av klisjéer og patos.

Publisert: Oppdatert: 11.04.16 08:00

Den norske rikingen Axel Krogh blir drept og skamfert i millionvillaen sin på Rivieraen. Det blir en sak for Kriposmannen Bogart Bull. Bull har selv nettopp mistet kone og barn i det som viste seg å være et bildrap. Nå skal han ha til spesialoppdrag å etterforske drap på nordmenn i utlandet, en måte å holde den sorgtyngede mannen i gang på.

Krogh-saken åpner opp for intriger rundt makt og arverekkefølge i eiendomsimperiet, der hans datter og arving Ella har planer som overrasker. Og snart må Bull og hans franske kompanjong Jean Moulin, oppkalt etter den franske motstandshelten, håndtere flere lik.

Mer krim: 10 krimbøker du bør sjekke ut i vår!

Det viser seg etterhvert at drapet på Krogh kan knyttes sammen med et maleri av selveste Edvard Munch, og kunstnerens befatning med de franske fauvistene på begynnelsen av 1900-tallet. Noe som igjen peker tilbake på den tragiske skjebnen til en fransk motstandsgruppe under krigen.

Sjekk ut VGs ferske bokanmeldelser her!

Øistein Borge klarer ikke helt å styre unna klisjéene i denne historien. Rikingene er stort sett iskalde drittsekker, politifolkene mer eller mindre sosialt dysfunksjonelle og kvinnene enten oppofrende eller utspekulerte. Tyskerne er grusomme mot alle, og sannelig dukker det ikke også opp en fæl fyr fra Balkan.

Dessuten er språket til tider lettere oppstyltet og pompøst, og noen av voldsskildringene balanserer helt på grensen til det umotivert sadistiske.

Nå klarer riktignok Borge å binde sammen de fleste av trådene i intrigen til en helt plausibel slutt. Men likevel er det som om deler av denne boken har mer preg av eventyrdiktning enn krimintrige. Det blir mange delhistorier, som bare med et nødskrik kan sies å være godt nok motiverte.

Det er på sett og vis synd, for historien om Bogart Bull og hans egen skjebne har i seg gode muligheter til oppfølging. Noe det også legges tydelig opp til på bokens aller siste sider.

Her kan du lese mer om