Bokanmeldelse: Eirik André Skrede: «På bunnen»
Barndomsfortellingen fra helvete
«Hardkokt oppvekstskildring» som tidlig føres over i selvparodiens merkverdige - om ikke akkurat vidunderlige - verden.
Roman
276 sider
Kr. 349,-
Tiden
Jeg-fortelleren i denne bisarre historien er en unggutt fra et kystsamfunn nord i landet. Han skriver i store bokstaver, med mye fakter og en tøylesløs fantasi, om en brutalisert virkelighet slik den møter ham i ekle voksenpersoner, bedritne foreldre og det håpløse, onde livet.
Det starter med en spyscene i familiebilen, fortsetter med «betjening» av en gammel mann på sykehjemmet der bestemoren ligger, ekkel og motbydelig hun også. Likeså den ekle kioskeieren med det ødelagte øyet. Hovedpersonen faller ned i en avløpskum full av dritt, og vi får skildringen av en fisketur der noe nær verdens største fisk ødelegger både juksa og båten.
Forjævlighetene står i kø mens språket maser seg fram, hyppig avbrutt av tre-punktum-pauser som skal sikre «stream of consciousness»-stilens autentisitet. Slik blir realismen irrasjonell, skildringen parodierer sin egen virkelighet, og for så vidt hele den forterpede oppvekstrealisme-sjangeren. En lesning også slutten støtter opp under.
Så forfatteren skal iallfall ha for viljen til overskridelse. Men en vellykket roman? Les og døm selv!
ARNE HUGO STØLAN
